93 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
93
Barns rettigheter, makt og etikk
Makt er en spesiell utfordring når en kommuniserer via
tolk, og kanskje spesielt når en kommuniserer med
barn
via tolk. Situasjonene blir lett ubalansert med mange
voksne til stede. Barneperspektivet og kommunikasjon
med barn på barns premisser kan lett tapes av syne. I
prosjektet har vi erfart at det kan bli mange voksne til
stede i de ulike situasjonene og at dette setter preg på
situasjonene og på barnet. Den voksnes tilstedeværelse
som tolk kan farge samspillet med andre barn uansett
hvor god innføring tolken har fått i pedagogens
målsettinger og metoder. Erfaringer fra prosjektet viste
at det er viktig at tolker er bevisst sin rolle som voksen
autoritet, og dermed er forsiktige med å gå inn i en
oppdragerrolle. Dette kan kjennes påkrevet når en møter
en stresset, uregulert og forvirret ung landsmann som
er i møte med ny og ukjent kultur i barnehagen. Tolken
må derfor ikke skremme, men ha et visst «barnetekke».
Vi har i prosjektet sett mange eksempler på at tolkene
sterkt ønsket å bidra til å trygge barna og i mange tilfeller
anstrengte seg virkelig for å få dette til med å bruke
hele seg og all sin intuisjon. Andre ganger kunne vi se at
tolken syntes å virke helt motsatt, nesten skremmende.
For noen av de mest sårbare barna i dette prosjektet,
ble en litt autoritær, utålmodig og oppdragende tolk
så skremmende for disse barna at vi valgte å avrunde
tolkeseansen. Vi har sett at det har vært vanskelig for
tolkene ikke å involvere seg ved å oppdra, trøste eller ved
å bekrefte barnet med ros og velment berøring, klapp og
kjærtegn. Med mange voksne i situasjonen, tolkebruker
og tolk er det viktig for tolken å ha høy oppmerksomhet
på å tilpasse seg til barnets nivå og det enkelte barnets
særskilte behov. Vi har gjennom prosjektet erfart at det
stilles større krav til forberedelse både fra fagpersonen og
tolken når det tolkes for barn.
Hvor mye blir barn egentlig hørt?
Basert på erfaringen vi har gjort i dette prosjektet har
vi gjort oss refleksjoner som går på mer grunnleggende
nivå og om hvilket syn vi egentlig har på barnet som
menneske og eget individ og subjekt. Vi har gjort
observasjoner som gjør at vi stiller spørsmål om knyttet
til objektgjøring av barn. Vi har observert at barna i vårt
prosjekt i mange tilfeller synes å oppleve en manglende
dialog med sine omgivelser. Det å ha en direkte samtale
med barnet, som oppstartsamtalen med barnet i vårt
prosjekt, var i mange tilfeller en ukjent erfaring for
fagpersonene, flere var usikre på innhold og hensikt. Vi
har sett at det i vår valgte setting føres mange samtaler
over hodet på barnet som det ikke har mulighet til å delta
i, eller er tenkt inn i. Vi tror ikke det er unikt for våre
valgte målbarn, men også gjelder flere barn i barnehagen
og generelt, i mange andre situasjoner barn er i. Vi stiller
oss på bakgrunn av dette spørsmål om hvor mye barnets
stemme egentlig blir hørt? Hvor mye blir barn egentlig
snakket til, og med i sin hverdag i barnehagen, generelt
sett? I rammeplaner, retningslinjer og lovverk er barns
rettigheter til medvirkning i tråd med Barnekonvensjonen
nedfelt (Menneskerettsloven 1999, KD 2005, KD 2011).
Dette skal speile samfunnets syn på barn og fremheve at
barn har selvstendige rettigheter som individ på linje med
voksne. Per i dag vet vi at det ofte kan være et gap mellom
idealer og realiteter her, og det gjelder for alle barn,
ikke bare for minoritetsspråklige barn Det er fortsatt et
utviklingspotensiale for å oppfylle barns rettigheter og
øke barns muligheter for medvirkning. Vår studie viser
klart at i dette kommunikative fellesskapet beskrevet
ovenfor bør også barn som ikke deler barnehagens
fellesspråk innlemmes. Vi vil hevde at det må være like
viktig å snakke med disse barna som de vi har et felles
språk med. Observasjoner i vår studie kan tyde på at
det i praksis ofte ikke ser ut til å være slik. Kan dette ha
noe å gjøre med nærhet og distanse? Det kan ligge en
fare i at barn vi deler språk med sees som subjekter og
individer og de barna som bli mer distansert pga. språk
og vanskeligere kommunikasjonsmuligheter kan sees
som objekter. Det at tolking i kommunikasjon mellom
barn synes å være et så uutforsket tema gjør at vi stiller
oss slike spørsmål som over om hvor mye samtaler
mellom
barn egentlig verdsettes og tas på alvor. Det kan
synes som at denne kommunikasjonen vurderes som
mindre viktig enn voksnes kommunikasjon med barn
og barns kommunikasjon med voksne. Vi vil hevde at
kommunikasjon mellom minoritetsspråklige barn og
andre, både voksne og barn, må løftes fram som viktig for
eksempel gjennom bruk av tolk.