41 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
41
Den voksne som en trygg base
og bruk av tolk - tid og trøst
Hva trengs for å få til trygg tilknytning i barnehagen,
at barnet opplever også å ha en trygg havn der? Drugli
(2010) beskriver at en nær, regelmessig, intensiv
kontakt, kombinert med sensitivitet, engasjement, tid og
kontinuitet er et basisfundament. Dette handler blant
annet handler om å oppfatte barnets behov, barnets
signaler og justere sin respons slik at den blir den rette
for barnet. Den voksne må trøste og hjelpe barnet relativt
ofte. Det understrekes at det er særlig viktig å fange opp
når barnet trenger trøst.
Tilknytningsforskningen (for eksempel referert i
Abrahamsen, 2015, Broberg, Hagstrøm og Broberg,
2014 og Drugli, 2010) gir anvisninger om at en må
være nummer 1 for barnet i barnehagen. Små barn kan
knytte seg til 4-5 voksne. Minst en av dem bør være i
barnehagen. Jo yngre og nyere et barn i er i barnehagen,
jo viktigere er det å ha
en
tilknytningsperson der. Barn
som har etablert en slik trygg base er bedre i stand til
å leke og holde på med aktiviteter alene fordi de vet at
hvis noe blir vanskelig eller de blir lei seg eller redde eller
trenger kontakt kan de stole på at den voksne ser dem og
gir dem den støtten og omsorgen de trenger. Studier viser
at voksen-barn relasjonen er særskilt viktig for barn som
er i risiko.
Tilknytning og en opplevelse av en trygg base er en
forutsetning for barnets utvikling, for utvikling av
selvstendighet og behov for å undersøke, utforske og
mestre verden (Drugli, 2010). Hun fremholder også at
jobber du i en barnehage bør du ikke bli såret dersom
et lite barn foretrekker en annen enn deg. Det er slik
det skal være. For at barn skal få trygg tilknytning til
en voksen, må det først etableres en nær og omsorgsfull
relasjon preget av lydhørhet, nærhet, ømhet, hengivenhet,
innlevelse, evne og vilje til samspill. Den voksne må
kunne by på seg selv, være følelsesmessig tilgjengelig
og påkoblet, og barnet må oppleve dette subjektivt sier
Drugli.
Tilknytningsteori foreskriver at barnet må oppleve at den
voksne gir den beskyttelsen, trøsten, nærheten, omsorgen
og tryggheten det trenger i situasjoner som oppleves som
krevende eller farlige (og det kan være mange for små
barn!) slik at den voksne blir en trygg havn for barnet.
Det andre som trengs, er at den voksne blir en trygg base
for barnets utforskning slik at det gradvis kan finne sin
egen styrke, utvikle seg til å bli mer selvstendig. Det betyr
at den voksne må følge barnets behov når det er mulig og
ta ansvar og bestemme når det trengs.
Barnets tilknytningssystem kan beskrives som en
termostat som slås av og på basert på barnets behov:
Når barnet har oppnådd trygg tilknytning, har det
tilknytningssystemet slått av store deler av tiden: Det
trenger ikke klenge eller mase om oppmerksomhet. Det
har erfart at voksne forstår og vil hjelpe når det trengs.
«Termostaten» slås på når barnet er lei seg, har det
vanskelig, har slått seg, er frustrert. Tilknytningspersonen
er den barnet da helst går til. Når den personen er til
stede, vil barnet sjelden la seg trøste av andre. Det vil være
viktig at personalet respekterer det.
Tilknytning er et spesialtilfelle av en nær relasjon. Ikke
alle nære relasjoner utvikler seg til en tilknytningsrelasjon.
Vi vil i denne studien se på hvordan denne etableringen
av trygg tilknytning kunne foregå når en tolk blir
en viktig del av kommunikasjonen mellom den
barnehageansatte som tilknytningsperson og barnet?
Hvor mye av denne generelle teorien og forståelsen
trenger tolken å kjenne til? I hvilken grad vil tolken
kunne forstyrre eller underlette en slik prosess? Dette
er noe av det vi ønsket å belyse og undersøke med dette
prosjektet.