Kommunikasjon med barn via tolk

38 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
38
Minoritetsbarns utfordringer ved
oppstart og i samspill, lek og læring
Oppstart i barnehage kan forstås som en overgang i
antropologisk forståelse. Det vil være en overgang fra en
tilværelse sammen med foreldre, hjemme og til oppstart i
barnehage. Gruppen barn som fokuseres i denne studien,
kan i tillegg ha opplevd flytting og flukt. Dette kan
utgjøre psykiske og sosiale utfordringer. En overgang er
forbundet med utfordringer og barnet kan sees som et
individ knyttet til et ressurssystem (Hendry og Kloep
2003). Alle overganger representerer noe nytt med større
eller mindre utfordringer som barnet må mestre. I møtet
med utfordringene vil barnet ha et sett med ressurser
når disse utfordringene skal løses. I dette systemet
finnes både individuelle, personlige ressurser, men også
nettverkets ressurser tas med. Det betyr at barnets sosiale
og personlige ressurser er viktige, men også foreldrenes,
nettverkets og barnets kulturelle ressurser kan regnes
med. Kulturell tilhørighet og språk er en del av barnets
ressurser. Når barnet befinner seg et sted (for eksempel
i barnehagen) hvor disse ressursene ikke er gyldige, vil
barnet møte ekstra store utfordringer, og vil kunne ha
vanskeligere for å oppnå mestring.
Bourdieu (1995) er opptatt av de posisjonene mennesket
har i ulike felt. Hans begrep habitus uttrykker en
kroppsliggjøring av våre disposisjoner som kommer til
uttrykk i vaner og daglig atferd. Å beherske et felt betyr
å kjenne til og forstå kulturen i feltet. Det vil handle om
å kjenne igjen og bli gjenkjent av aktørene i feltet - og på
dette grunnlag være i stand til å utarbeide strategier for
vedlikehold eller heving av egen posisjon i feltet. Feltet
kan være barnehagen – hvor barn kjemper for status og
rang – og skaffer seg posisjoner. Barns handlinger og
aktiviteter spiller en rolle for deres opplevelse av mestring.
Deltakelse i lek er en forutsetning for at barn skal lære
regler for lek og samspill. Minoritetsbarn kan erverve
seg denne kompetansen gjennom aktiv deltakelse i feltet
og utvikling av to-språklighet. Språk er en viktig del
av habitus. Det vil som regel være krevende å lære seg
to språk og holde styr på reglene i to ulike kulturelle
sammenhenger. Å ha kulturell kapital er å vite hvordan
en snakker, hva en snakker om og hvordan en ter seg,
kunne de riktige kodene og vite hvor og hvordan en kan
hente gevinst. Sosial kapital er knyttet til menneskets
evne til å fungere sammen med andre. Det kan innebære
å kunne skaffe seg venner som har innflytelse i et felt en
ønsker innpass i. Minoritetsbarn kan stille svakt med
tanke på kulturell kapital, men pedagoger kan arbeide
målbevisst for å styrke barns sosiale kapital (Kibsgaard
1995,1996). Minoritetsbarn kan være mer sårbare for
tap av gjensidighet enn majoritetsbarn pga. språk og
kulturelle koder. De kan dermed oppleve seg selv som
mindreverdige. Vennskap er en gjensidighetskontrakt
mellom likeverdige (Frønes 1995). Turtaking vil si å bli
gitt mulighet til å ta initiativ og påvirke, samtidig som
man lærer å lytte og bygge sine ideer på andres utspill.
Barn fra språklige minoriteter er overrepresentert i det
spesialpedagogiske apparat (Befring, Hasle og Hauge
1993). Språkvansker vil ofte kunne være årsaker til dette.
Læring av språk vil være avhengig av barnets totale trivsel.
Avvisning virker negativt på barns oppfatning av seg selv
som verdifulle, men vennskap vil kunne være med på å
bekrefte en positiv selvoppfatning (Kibsgaard 1995,1996).
Også her kan fagkunnskap om hørselshemmede barns
vilkår i barnehagen bidra til vår studie. Barn med
hørselshemming har rett til å møte og lære begge sine
språk i barnehagen. Hjelmervik (2014) legger vekt på
at barna skal være aktive deltakere, hun peker på viktige
elementer for tilretteleggelse i barnehagene, lyd og
lysforhold må tilpasses og barnegruppene må ikke være
for store. Det er tradisjoner for visuell tilpasning av det
fysiske miljøet i barnehagen, og bruk av bildemateriell i
kommunikasjonen. Videre peker hun på hvordan en kan
bruke gester og kroppslig kommunikasjon, samt tekniske
hjelpemidler aktivt i kommunikasjon og språkstimulering.
Dette legges det også vekt på dette i det pedagogiske
arbeidet med minoritetsspråklige barn (se for eksempel
Gjervan 2006, Kibsgaard & Husby 2014), men det er
mye i fagfeltet om hørselshemmede som er overførbart til
språktolking og vår studie.