Kommunikasjon med barn via tolk

40 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
40
videre utvikling. Barn utvikler normalt tilknytning
til flere personer, flere enn bare de første, primære
omsorgspersonene. Det utvikles et tilknytningshierarki
der noen relasjoner er viktigere enn andre. (Broberg
, 2014). Denne typen tilknytning omtales gjerne
som sekundærtilknytning. Barnehagen er for mange den
viktigste arenaen for denne tilknytningen
Tegn på slik tilknytning kan være;
1. Barnet søker trøst hos voksne og tar i mot trøst.
2. Hviler kroppen mot den voksne og blir rolig og avspent
når den voksne tar barnet inntil seg.
3. Gir den voksne klem, vil sitte i fanget o.l.
4. Den voksne fungerer som en «ladestasjon» for barnet.
5. Vet hvor den voksne befinner seg.
6. Ber den voksne om hjelp.
7. Er glad og fornøyd sammen med den voksne.
8. Barnet samarbeider som oftest med den voksne
9. Responderer raskt på adekvat grensesetting fra den
voksne
10. Viser den voksne positive reaksjoner om morgenen.
(Kilde: Broberg, Hagström & Broberg, 2014)
Sekundærtilknytning i barnehagen er viktig. Foreldrene er
nummer 1 for barnet og de voksne i barnehagen er nr 2.
Når nummer 1 ikke er tilgjengelig, blir det av aller største
betydning at nr 2 er tilgjengelig.
Stress
Når mamma og pappa har gått ut av barnehagen vil
de minste barna lett kjenne seg urolige. Den som best
kan hjelpe med uroen og savnet er den sekundære
tilknytningspersonen. Det lille barnet vil lettere bli
stresset uten en tilknytningsperson tilgjengelig. Det vil
ikke nødvendigvis synes utenpå, for barn tilpasser seg
det som tilbys. Men kroppen vil være preget av den indre
uroen, med mer eller mindre høyt nivå av stresshormoner.
Stresshormoner er kroppens måte å håndtere utfordrende
situasjoner på, og det er ikke farlig i seg selv. Tvert i mot,
stresshormoner er viktig for å tåle belastninger. Men
forskning har vist at kronisk stress hos små barn påvirker
hjernens utvikling på en negativ måte (bl.a. Perry,
1994, Hart, 2009). Slikt kronisk stress kan bl.a bidra
til oppmerksomhetsproblemer, vansker med nylæring,
reguleringsvansker og emosjonelle vansker.
Denne kunnskapen kan knyttes lett opp til
virkelighetsbildet for barna i vårt prosjekt. For
barn som ikke deler språk med de sekundære
tilknytningspersonene i barnehagen, og som også evt. har
med seg stressbelastninger knyttet til migrasjon, flukt
og evt. tidligere traumatisering i den forbindelse, kan en
derfor tenke seg at de samlet sett utsettes for svært store
stressbelastninger i en tilvenningsfase til barnehagen
hvis dette ikke håndteres klokt. En vil kunne tenke
seg at forebyggende tiltak, som språkstøtte, tolk som
kommunikasjonsstøtte ville kunne bidra til å unngå at
barnet lever i kronisk stress over tid i sin tidlige utvikling.
Kvaliteten i barnehagen er for de minste og mest sårbare
barna ensbetydende med anledning til å danne en, eller
helst flere, sekundære tilknytningsrelasjoner slik at stress
reduseres og trygghet etableres. Det er viktig å sikre at
barnet får tilknytningspersoner som er tilgjengelige, at
barnet får en trygg havn å gå til. Mangelen på delt verbalt
språk og gjensidig forståelse for barn som ikke deler sitt
morsmål med barnehageansatte kan en meget godt tenke
seg at utgjør en sårbarhet og en risiko for etableringen
av denne viktige sekundærtilknytningen. Hvordan en
kommunikasjonstøtte ved hjelp av tolk vil virke inn i en
slik prosess har vi ikke klart å finne noen beskrivelser av i
litteraturen.