Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

Kapittel 7

Psykologiske perspektiver

Tilknytningsteori og

utviklingsfremmende samspill

når en ikke deler verbalspråk

I tilvenningsfasene for barn i barnehagen er

tilknytningsteori en sentral forståelsesramme som gir

anvisninger til hvordan denne perioden kan og bør

legges opp. Denne teoretiske rammen vil også være

nyttig for tolken som arbeider med barn i denne fasen.

Tilknytningsteori som er relevant for vårt prosjekt er godt

beskrevet i flere fagbøker på norsk i de senere år (bl.a.

Abrahamsen, 2015, Broberg, Hagström og Broberg, 2014,

Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013 og Drugli,

2010).

Tilknytningsteori representerer et syn på mennesket som

innebærer at vår psykiske utvikling blir skapt, kommer

til uttrykk og endres innenfor rammen av menneskelig

kontakt. Teorien sier noe om hva mennesker trenger

for å kunne utforske og vokse på en sunn måte med

sine evner og anlegg. Den sier noe om hva som må

være tilstede for at vi skal kunne få sunne liv både i

det mellommenneskelige og i det miljøet vi møter.

Det relasjonelle samspillet mellom barn og voksne blir

således helt sentralt. Abrahamsen (2015) viser til at fra

spedbarnsforskningen, fra ulike skoleretninger (som

bl.a Winnicott, Stern, Fonagy og Trevarthen), pekes

det på tre helt sentrale samspillsfenomen som må være

virksomme for at samspillet mellom de yngste barna

og omsorgspersonene skal være godt nok. Dette er den

voksnes evne til å

dele fokus, følelser og intensjon

. Dette

er helt avgjørende for et godt og utviklingsfremmende

samspill. Det betinger en delt oppmerksomhet mellom

dem slik at barnet og den voksne får en gjensidig

opplevelse av hverandres intensjoner og gjensvar. De må

kunne lese hverandre og de må kunne speile hverandre.

Den voksne gir gjennom ord og mimikk mening og

innhold til samspillet, dette vedlikeholder igjen den felles

oppmerksomheten som partene trenger til å være i et

utviklingsfremmende samspill, i et «mulighetenes rom».

Av ulike årsaker kan det oppstå en ubalanse i den

emosjonelle kommunikasjonen, en feil inntoning,

eller manglende evner til å tolke barnets behov og

intensjoner. Tilknytningsteoretikere er opptatt av de

helt små separasjonene, bruddene i kontakten med

omsorgspersonene. Dette omtales som

mikroseparasjoner

(Brandtzæg, Smith og Torsteinson, 2011). Dette er

situasjoner hvor omsorgspersonen er fysisk til stede,

men likevel gir uttrykk for å være

psykologisk fraværende

Hvis barn stadig utsettes for mikroseparasjoner ved å

oppleve manglende synkronisering eller utilgjengelighet

uten at det repareres anses det som uheldig for barns

psykiske helse og utvikling av tilknytningstrygghet.

På sammen måte kan det skapes emosjonelt stress hos

småbarn dersom de over tid opplever omsorgssvikt

i form av avvisning, ignorering, utrygghet og

urettferdighet. Mulighet for, og evne til å reparere

slike mikroseparasjoner hos den voksne blir således en

avgjørende faktor for etablering av en trygghet og en base

for utvikling for barnet. Oppmerksomhet, kunnskap og

bevissthet på slike fenomener blir derfor helt vesentlig.

Et nærliggende spørsmål i dette prosjektets kontekst vil

ut fra det ovenstående være; hvordan få dette finstilte

samspillet til på en utviklingsfremmende måte når en ikke

deler språk?

Tilknytning og barnehagelæreren

som sekundær tilknytningsperson

- et grunnleggende behov

Om sekundærtilknytning; Hvorfor er trygg tilknytning

så viktig for de minste? Små barn har et grunnleggende

behov for beskyttelse, trøst og trygghet i situasjoner som

oppleves som farlige eller krevende. Tilknytningspersoner

tilfører barnet denne tryggheten. Utrygge barn fungerer

dårlig i relasjoner til voksne og i lek med andre barn.

Utryggheten hemmer dem i sosial og språklig utvikling

og i læring. Å få til en trygg tilknytning er jobb nummer

1 for de minste barna. Får ikke barnet til dette, har de

vansker med å flytte energien sin over på utforsking

og læring. Tilknytning legger et viktig grunnlag for