Kommunikasjon med barn via tolk

35 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
35
I og med at barn i dagens Norge begynner i barnehage
ved ettårsalder er slike oppstartprogram særlig tilpasset
ettåringer. Men barnehagene har lange tradisjoner fra
tidligere av med oppstart også for eldre barn. Disse
tradisjonene mener vi i stor grad er såkalt taus kunnskap
og rutiner som overføres gjennom praksis, og som er lite
skriftliggjort. Et oppstartprogram i barnehager handler
vanligvis om 1-5 dager hvor foreldre er med. Mange
barnehager bruker primærkontakter (Lind 1990), noe
som innebærer at foreldre og barn, særlig i den første
tiden får en voksen å forholde seg til spesielt. Dette
programmet var først utviklet for barn med særlige
tilknytningsvansker, men er etter hvert funnet adekvat
for alle/ mange barn. Det er dermed vanlig at foreldre
forlater barnet etter en ukes tid og at barnet fra da av
er i barnehagen mange timer hver dag. Dersom barnet
er alene om sitt morsmål, og ennå ikke har lært norsk,
vil det sannsynligvis være store utfordringer knyttet til
kommunikasjon med andre barn og voksne. Det vil være
vanskelig å trøste barnet, forklare barnet sammenhenger,
løse konflikter osv. Selv om ikke all kommunikasjon i
barnehagen er avhengig av det verbale, er det nærliggende
at en slik periode vil være en stor utfordring for et lite
barn som ikke deler språk med andre. Sang, musikk,
kroppslig lek og mye annet som foregår i barnehagen
vil være noe mange barn finner seg til rette i, men i
begynnelsen vil det først og fremst handle om å kjenne
seg trygg og det vil kanskje ikke være så lett dersom det er
mye i barnehagens hverdagsliv man ikke forstår?
I en oppstartsperiode vil det være vanlig at det blir gitt
mye informasjon til foreldre og barn. Barnehagene kan
ofte ha bilder, oversatte informasjonsbrosjyrer og andre
hjelpemidler for å informere (foreldre) om praktiske
regler, rutiner og opplegg. Både foreldre og barn vil
dessuten forstå mye ved at saker forklares knyttet til
kontekst. Likevel vil nok både foreldre og barn oppleve
at det er mye de ikke forstår. Dette vil kunne være en
krevende prosess og stressende tilværelse for små barn.
Mens de strever kan de lære om seg selv at de er en som
ikke forstår det de andre forstår, de kan lære at de ikke
duger, at de er en som gråter mye, at de ikke får leke
med andre osv., slik læring om seg selv kan barn bære
med seg lenge (Lindahl 1999). Derfor er det som skjer
de første månedene i en ny virkelighet betydningsfullt.
Drugli (2010) gir et eksempel på god oppstart ved bruk
av primærkontakt, hvor primærkontakten ikke bare skal
trygge barnet, men også sørge for en god etablering av
seg selv som en viktig person, både for foreldrene og
barnet. Etter hvert skal primærkontakten bli barnets
trygge base i barnehagen, og barnet kan i eget tempo
knytte seg til andre barn og voksne. Hun peker videre
på hvor viktig det er for små barn, som ennå ikke har
utviklet verbalspråk, at de voksne på barnehagen lærer
barnets ulike måter å uttrykke seg på. Drugli (20101)
skriver dette om alle små barn, ikke spesielt om barn med
annen språk – og kulturbakgrunn enn den norske. Vi må
derfor kunne anta at oppstartsfasen i barnehagen vil være
enda mer utfordrende for et barn som har en flerkulturell
bakgrunn, eller har traumatiserte familiemedlemmer.
Hun sier at det er viktig å ta «bli kjent»-fasen på alvor,
møte barnet der det er i følelsene sine, legge vekt på
trygghetsskapende rutiner og forutsigbarhet, nærhet og
omsorg.
Barns første – og andrespråkutvikling
i barnehagen
Barnehagen kan være en unik arena for integrering
og språkopplæring, dersom voksne i barnehagen har
kompetanse på området, tar ansvar for arbeidet og har
tid og ressurser til det. Men barnehagens ansatte er i
en utfordrende situasjon når de ikke behersker barns
språk. Enda mer utfordrende er det nok for barn å være
i et miljø hvor de ikke forstår hva som sies og hvor de
ikke kan gjøre seg forstått. Når det gjelder tilegnelse av
andrespråk mener Valvatne (1995) og Høigård (1999)
at det er en myte at barn lærer andrespråk raskt. Å lære
å snakke et språk flytende og aksentfritt om konkrete
hverdags ting i ansikt-til-ansikt-situasjoner kan ta ca. to
år for et barn i 5-årsalderen, men å kunne bruke dette
språket som tankeredskap vil ta mye lengre tid, ca. 5
år til, sier Høigård (1999, s. 220 – 221). Større barn og
voksne lærer dette lettere enn små barn. Men yngre
barn har det lettere, fordi kravene til deres språkbruk er
enklere, et eldre barn (eller en voksen) må kunne mye
mer for å fungere i sitt miljø, sier Valvatne (1995) og
Høigård (1999). Valvatne (1995) mener at det er viktig
med støtte til morsmålet fordi barn kan miste morsmålet