Kommunikasjon med barn via tolk

31 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
31
Kapittel 5
Retningslinjer for
tolkefaglighet
Formelle retningslinjer for bruk
av tolk i offentlig sektor
er et nettsted for informasjon til
tolkebrukere. Offentlige fagpersoner må selv vite når de
trenger tolk for å gjøre de oppgavene de har ansvar for.
Det er det offentliges ansvar å sørge for at det er tolk
til stede når dette er nødvendig for at fagpersonen skal
kunne utføre jobben sin og den minoritetsspråklige skal få
ivaretatt sine rettigheter. Hvordan den enkelte kommune,
statlig eller fylkeskommunal instans, institusjon osv.
innretter seg for å ivareta denne plikten varierer. Det er
viktig at hver enkelt fagperson blir seg sitt ansvar bevisst
og krever at det finnes kvalifiserte tolker tilgjengelig. I
saker hvor det er en språkbarriere, er tolking nødvendig
for at offentlige tjenesteytere skal kunne informere,
veilede og høre partene i en sak. Bruk av tolk skal være
en integrert del av tjenesteytingen. Ledelsen i den enkelte
virksomhet har ansvar for blant annet kvalitetssikring av
tolketjenester. Tjenesteyteren har ansvar for å avgjøre om
tolking er nødvendig for å yte en faglig forsvarlig tjeneste.
Tolker har plikt til å følge yrkesetiske retningslinjer for
tolker:
•§ 1. Tolken skal ikke påta seg oppdrag uten å ha de
nødvendige kvalifikasjoner
•§ 2. Tolken skal ikke påta seg oppdrag hvor han/hun er
inhabil.
•§ 3. Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne
holdninger eller meninger påvirker arbeidet.
•§ 4. Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet
fortie, intet tillegge, intet endre.
•§ 5. Tolken har taushetsplikt.
•§ 6. Tolken må ikke i vinnings eller annen hensikt
misbruke informasjon som han/hun har fått kjennskap til
gjennom tolking.
•§ 7. Tolken skal ikke utføre andre oppgaver enn å tolke
under tolkeoppdraget.
•§ 8. Tolken skal si fra når tolking ikke kan skje på en
forsvarlig måte.
•§ 9. En statsautorisert tolk som utfører skriftlige
oversettelser har ikke adgang til å bruke betegnelsen
i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en
oversettelse av et dokument.
(Tolkeportalen, 2016)
Tolking er en profesjonsutøvelse med krav til
kvalifikasjoner. Tolk med dokumenterte kvalifikasjoner
fra tolkeutdanning og/eller statsautorisasjonen bør alltid
foretrekkes. Familie, medfølgende eller andre tilfeldige
personer skal som hovedregel ikke opptre som tolk i
tjenestemottakers møte med det offentlige, med mindre
en nødssituasjon krever det. Barn skal ikke brukes
som tolk. Tolken skal utføre sitt verv samvittighetsfullt
og i samsvar med Retningslinjer for god tolkeskikk.
Tjenesteyteren har ansvar for å tilrettelegge for
forsvarlige arbeidsforhold for det oppdrag tolken utfører.
Utgiftene til tolking dekkes stort sett av det offentlige
(Tolkeportalen, 2016), med noen unntak for eksempel
private spesialister og krisesenter.
Utfordringer ved tolking for barn
Tolkeportalen henviser til Integrerings- og
mangfoldsdirektoratets veiledningshefte Å samtale via
tolk (IMDi 2011). «Når to parter skal kommunisere
med hverandre, men mangler et felles språk, er tolken
et nødvendig mellomledd. Målet er at den tolkede
samtalen skal være så lik en vanlig samtale som
mulig» 2016, UDI 2004). Tolking
kan ofte bli utført av tospråklige medarbeidere (for
eksempel morsmålsassistenter). Dette kan være en
uheldig løsning. Tolking krever et upartisk ståsted,
og tospråklige medarbeidere brukt som tolk, kan
lett føre til rolleforvirring. Både tolkebruker og den