Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

minoritetsspråklige selv har ansvaret for hva de lar

komme til uttrykk (UDI 2003). I den tolkede samtalen

mellom barnehagelærer og et minoritetsspråklig barn,

ligger dette ansvaret hos barnehagelærer, på samme måte

som det gjør i en samtale der de to behersker samme

språk. Tolken kan hindre samtalen ved å prioritere

informasjon, forenkle eller forfine språket, gi utfyllende

forklaringer, svare på spørsmål fra partene eller bare late

som om han forstår eller oversetter korrekt (UDI 2003).

De to andre i denne samtalen vil ha små muligheter

til å kontrollere slike feil fra tolkens side. Hvis det er

for vanskelig eller ukjent innhold i budskapet vil det

kanskje være vanskelig for barnet å forstå det, det kan

også være for mye innhold på en gang. Det kan også være

psykologiske hindringer som gjør kommunikasjonen

ekstra vanskelig. Det må skapes gjensidig tillit mellom

tolk, fagperson og barn. Tolken har taushetsplikt, men

denne kan det kanskje være vanskelig å forklare for et lite

barn. Tolkens «absolutte» taushetsplikt er en ekstra grunn

til at han ikke skal ta på seg andre oppgaver, fordi andre

oppgaver vil kunne svekke tolkebrukers tillit til tolken

(UDI 2003, s. 10).

For barnehagelæreren som bruker tolk betyr dette at

hun har ansvar for alt hun lar komme til uttrykk under

samtalen. Tolken har ikke ansvar for at opplysninger er

riktige eller sannferdige. Tolken har plikt til si fra når

han/hun er inhabil. Den tolkede samtalen skal være

mest mulig lik en vanlig samtale, og det er viktig at man

henvender seg direkte til hverandre, så oversetter tolken.

Ansiktsuttrykk og kroppsspråk som normalt støtter opp

om ordene i en vanlig samtale, vil ha en redusert effekt

i en tolket samtale. Enkelte gester kan dessuten ha ulikt

innhold i forskjellige språkkulturer (f.eks. kan å nikke

som i norsk betyr «ja», andre steder bety «nei»). Å tolke

er hardt arbeid. Tolken må konsentrere seg fullt om

tolkingen, og kan ikke utføre tilleggsoppgaver ved siden

av det språklige.

UDI (2003) viser til følgende retningslinjer

som tolken bør

orientere om

før en sekvens med tolking:

• Tolken vil tolke det som kommer til uttrykk og ikke

utelate, legge til eller endre noe av innholdet.

• Tolken skal være upartisk i samtalen og kan ikke bidra

med egne meninger eller råd.

• De som det tolkes for, har selv ansvar for samtalens

innhold og gangen i samtalen.

• De som det tolkes for, skal derfor henvende seg direkte

til hverandre og ikke til tolken. Dvs.: ikke si «spør ham

om han vil…», men spør direkte: «vil du?», og tolken

oversetter dette.

• Hvis tolken ikke oppfatter eller forstår noe av det

du sier, vil tolken be deg gjenta eller forklare og så

oversette din forklaring.

• Tolken er underlagt streng taushetsplikt, og har ikke

lov til å snakke med noen om det han/hun får vite.

Samtalen mellom dere blir derfor å betrakte som

fortrolig.

• Tolkens notater blir makulert i samtale-partenes påsyn.

• Tolken omtaler seg selv som «tolken».

(UDI 2003, s. 11)

Tolken skal informere disse reglene direkte for begge

parter på dere respektive språk. Men det er ikke

meningen at tolkene skal lese disse retningslinjene opp

direkte, de må tilpasses den enkelte situasjon og personer,

og da på begge språk. Noen av disse momentene vil

kunne forklares for et barn, men ord som

upartisk, ansvar,

taushetsplikt, fortrolig, makulert,

må forklares barnet

tilpasset alder og kunnskapsnivå. Dette heftet (UDI,

2003) sier ingen ting om tolking spesielt for barn, men

omhandler kommunikasjon via tolk prinsipielt for alle

aldersgrupper. Barn nevnes kun i forhold til at de ikke

må brukes som tolk. Det skinner likevel tydelig igjennom

i teksten at det i all hovedsak tenkes på eldre barn eller

voksne, og ikke små barn eller tolking

mellom

små barn, i

dette temaheftet. Det samme gjelder veiledningsheftet fra

IMDI (2011).