Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

mer

enn det lærerne eller evt. en student sier, for å skape

forståelse hos de døve studentene (Hansen 2005, her i

Hjelmervik 2009). Disse innspillene fra Hjelmervik og

andre kan være relevante for vårt fokus på hva som kan

være annerledes med tolking for barn sammenlignet med

tolking for voksne.

Tolkens budskap og tolken

som deltaker i tolkingen

Wadensjö (1998) forstår tolking i en dialogisk

interaksjonistisk ramme hvor tolkens oppgave blir en

stadig sammenveving av tale som tekst og tale som

samhandling (Skaaden 2013, s. 32). Wadensjö kaller

den tolkede samtalen som en dans for tre. Det betyr at

alle tre i samtalen, begge samtalepartnerne og tolken

må være klar over hverandres roller og funksjoner.

Når dansen er mellom tre blir det enda viktigere å ta

hensyn til hverandre. Wadensjö påpeker tolkens rolle

for koordinering av samtalen. Dette vil være spesielt

viktig for tolking i ustrukturerte situasjoner som ofte

forekommer i en barnehage.

Tale som tekst

inkluderer alt

fra valg av ord og grammatiske enheter til prosodiske

mønstre i uttalen (Wadensjö (1998, s. 22).

Tale som

samhandling

tar høyde for at talen samtidig er et sosialt

samspill i et situasjonsbestemt møte mellom ulike

mennesker med ulike erfaringer, forventninger, syn og

mål (Wadensjö 1998, s. 22-23).

Interaksjonsmodellen viser språkets tosidighet som både

symbolsystem

og som

kommunikasjonsmiddel

(Skaaden

2013, s. 92-97). Tolking handler ikke om å oversette

«ord for ord» fra et språk til et annet. Tolken fanger

opp et budskap som videreformidles så ekvivalent som

mulig, både når det gjelder innhold og stil. Det er mange

faktorer som påvirker tolkingen, det kan være trykk på

enkelte ord, det kan være nonverbale signaler. Tolkens

forforståelse kan også spille inn. Det er altså innholdet

eller betydningen til det språklige uttrykket som er

tolkens hovedfokus (Skaaden 2013, s. 81).

Synliggjøring av

maktstrukturer i tolking

Samtalen mellom barnehagelærer og barn, med tolk til

stede er en institusjonell samtale. Hvor samtalen foregår,

hvem som deltar, hva man snakker om og hvorfor

man snakker sammen, preger samtalens maktstruktur.

Forhold knyttet til de sosiale dimensjonene nærhetsgrad,

formalitetsgrad og sosial status bidrar til å forsterke

maktbalansen i en institusjonell samtale (Skaaden 2013,

s. 118). Om ikke å komme i veien skriver Skaaden (2013,

s. 139) om tolkens fysiske plassering, at tolken skal være

i «trekantens mest åpne hjørne», for å ha mulighet for

å ha øyekontakt med begge parter. Helst skal alle tre ha

mulighet for å ha øyekontakt med hverandre. Det er ikke

uvanlig at tolkebruker henvender seg direkte til tolken,

sier hun.

I samtaler hvor barn deltar må tolken ha ekstra

oppmerksomhet mot

pronomenvalg

og egen koordinering

sier Skaaden (2013). Hun viser til Hitching og Nilsen

(2010, s.18) og sier at barn relativt tidlig synes å mestre

turtaking i tolkede samtaler. Hvis tolken konsekvent

bruker «tolken» om seg selv og «jeg» i utsagnene fra

tolkebruker, vil misforståelser om hvem ytringen

kommer fra vanligvis kunne forebygges i tolkede

samtaler (Skaaden 2013, s. 152). Likevel peker hun

med henvisning til Wadensjö (1998: 82-83) på at det,

avhengig av barnets alder kan være tilfeller hvor regelen

om å gjengi i direkte tale bør tillempes (Skaaden 2013,

147-148). Tolken som følger de yrkesetiske reglene

utøver skjønn i anvendelsen av disse reglene i konkrete

situasjoner (noe som også andre profesjonsutøvere gjør

i forhold til egen profesjonsetikk). Tolken må samtidig

anvende tolketekniske strategier for ikke å ta for stor plass

og «komme i veien» i kommunikasjonen (Skaaden 2013).