20 / 508
18
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
Plantenavnene
Gunnerus levde i en tid da navnebruken (nomenklatur) blant botanikerne var
i endring. Linné hadde nylig (1753) presentert sitt nye navnesystem,
binær
nomenklatur
(toleddete navn bestående av slektsnavn pluss artsepitet), som var en
betydelig forenkling av den eldre tradisjonen med frasenavn som ofte varierte fra
forfatter til forfatter. Ikke alle likte og tok i bruk Linnés nomenklatur, særlig ikke
de eldre professorer i faget. Gunnerus anvendte, uten videre begrunnelse, Linnés
binære nomenklatur og de navnene som Linné hadde laget for hver enkelt art (slik
artene var oppfattet på hans tid). Gunnerus nytter også binær nomenklatur når
han gir navn til arter han selv beskriver. I tillegg angis under hver art synonymer
i form av frasenavn med litteraturreferanser for å vise hva tidligere forfattere har
kalt planten. Deretter kommer norske navn og navn fra andre språk, også navn
fra så fjerne egner som Nord-Amerika og Sibir, som egentlig ikke har noe i en
flora for Norge å gjøre. Han bestreber seg åpenbart på å vise at man i Norge har
kunnskap om planter fra fjerne områder, og har tilgang til viktig litteratur.
De mange dialektnavnene som han nedtegner, også blant samene, er derimot
svært relevante for floraen. Dialektnavnene er spesielt verdifulle ettersom han
ofte angir hvor de er notert. Dette er en hittil ubenyttet kilde til norske og samiske
dialekter på 1700-tallet, på en tid da vi ikke hadde noe riksnorsk språk, og
dialektene var språket som ble brukt til daglig. Embetsmennene og øvrigheten
brukte en slags dansk (Vinje 2004), og det er grunn til å undre seg over hva
Gunnerus mener med de navnene han kaller norske uten å angi noen lokal
opprinnelse. De skiller seg i regel fra de oppgitte danske navnene, så det er nok et
forsøk på å etablere riksnorske plantenavn. Det ser ut som de fleste er blitt til ved
hans skrivebord, ofte som oversettelser av latinske eller andre navn. Ett eksempel:
For bekkeveronika
Veronica beccabunga
(nr. 59) angir han «Beckbung» som
norsk navn. Dette er nok en fornorskning av det tyske «Bachbungen» (som
også reflekteres i det vitenskapelige artsepitetet). Det er også en mulighet for at
«Beckbung» kan ha vært i bruk blant norske patrisiere der han hadde fått bladene
servert som salat.
Litteratur
Vinje, F.E. 2004. Enhet og mangfold: språksituasjonen i Norge i historisk perspektiv. 3. utg. Oslo.
245 s.
Illustrasjonene
Gunnerus var klar over betydningen av gode illustrasjoner, men fikk problemer
med disse. Dette av flere grunner, fremfor alt økonomiske. De var dyre å trykke,