Gunneria 80

GUNNERIA 80, 2016

Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad

Alm

Ulmus glabra

ble brukt som

husdyrfôr, men også til menneskeføde

i nødstider. Gunnerus skriver: «I

vanskelige tider med uår, ved hjelp av

det seige vannet fra dennes underbark

drøyer de fattige ut melet fra korn som

er umodent eller ødelagt for å lage en

flytende velling». Almebark malt til

mel og blandet i matmelet var nok en

mer utbredt anvendelse av alm. Alm

fra Eide i Levanger, Nord-Trøndelag

(TRH-V 192123 (295.4)), ett av

Gunnerus-herbariets vakreste belegg.

Gunnerus ga dette belegget navnet

Ulmus campestris

, som ikke vokser i

Norge.

Mat og drikke

Gunnerus er selvsagt også opptatt av menneskers bruk av planter og har mange

observasjoner om hvilke arter som er særlig nyttige til føde i nødsår, eksempelvis

harerug

Bistorta vivipara

(nr. 9). Han ser dessuten ut til å ha vært litt av en

gourmet, noe vi også vet fra andre kilder (Jørgensen 2010). Han ynder uttrykket

«ganefryd» når det er noe han synes smaker godt. Spesielt interessant i denne

sammenheng er beskrivelsen av bruken av multer. Her gir han oppskriften på

flere multeretter som han åpenbart satte så stor pris på at han har notert (i en

fotnote) et særlig dårlig multeår i Trondheim (1765). Likeledes påpeker han

kreklingfruktenes fortreffelighet og forteller hvordan han med lyst forfrisker seg

på disse om våren når snøen har smeltet. Han foreslår at man, som franskmennene

gjør med en nærbeslektet art, bør bruke sukrete bær til å lage «limonade». Han

peker på at der er en pålitelig kilde som forteller at de geistlige på Island før kong

Sverre forbød det, laget måltidsvin av krekling. Og så har han notert seg hva han

får servert i salater på forskjellige steder, også under oppveksten i Christiania. Der

kunne man også få servert den moderne drikken punsj.

Medisinsk bruk

Floraen er full av råd når det gjelder medisinsk bruk av planter, og her er

Gunnerus nøye. For det første har han konsultert faglitteratur og referererer ofte til

denne for å bekrefte lokale erfaringer. Han skiller også mellom det som blir sagt,

og det han selv har opplevd, og iblant avfeier han visse opplysninger som overtro.

Det er forbausende hvor velorientert han er om behandlingen av til dels ganske

uvanlige og spesielle sykdommer, og det er grunn til å tro at han her har fått råd

og hjelp fra sin venn stadsfysikus R.S. Henrici (1715–81) som var en velutdannet

botaniker (hos den store Albrecht von Haller i Jena, Linnés sterkeste opponent).

Annen bruk av planter

I tillegg til planter som mat og medisin tar han opp flere andre aspekter av

plantebruk. Spesielt virker han å være opptatt av farging der han ofte gir

oppskrifter på en måte som tyder på at han hadde egen erfaring i emnet: fargen

blir ikke sterkere om man koker lenger; det er bedre å tilsette en knivsodd alun.

Og han er opptatt av kvaliteten på byggematerialer, spesielt hos de forskjellige

formene av gran. Av mer kuriøs karakter er opplysningene om hva Trondheims

«lette garde» tradisjonelt parfymerte seg med, og om en del barneleker hvorav han

selv må ha deltatt i ett par: kamper med strå av reverumpe og laging av barkbåter.

Det ser ut til at Gunnerus har fått med seg mye av plantetradisjonene som fantes i

hans samtid. En rask sammenlikning med Høegs «Planter og tradisjoner» (1976)

viser at mye av dette er gått tapt i mellomtiden. Det trengs utvilsomt en nærmere