35 / 58
del 3 | resultater
33
derfor vært å kunne sammenligne våre funn med norske
forekomsttall i den generelle ungdomsbefolkningen.
Slike store epidemiologiske undersøkelser for ungdom,
og som bruker den samme stringente diagnostiske
metodologien som vi gjorde, er dessverre ennå
ikke gjennomført. Et tilfeldig utvalg av 75 ungdom i
20-årsalderen som ble brukt som kontrollgruppe i
en norsk studie om prematuritet (Lund, Vik, Skranes,
Brubakk, & Indredavik, 2011) ble undersøkt med et
sammenlignbart psykiatrisk intervju (Schedule for
Affective Disorders and Schizophrenia for School-age
children, Present and Lifetime version (K-SADS-PL)
(Kaufman et al., 1997). Denne studien rapporterte
en total prevalens av DSM-IV psykiatriske lidelser
på 8 %. En stor representative epidemiologisk
undersøkelse av norske førskolebarn som brukte
førskoleutgaven av CAPA intervjuet (PAPA) fant en
total prevalens på 7 % (Wichstrøm et al., 2012). I
forhold til disse to nevnte norske forekomsttall er vår
total prevalens for psykiatriske lidelser hos ungdom i
barnevernsinstitusjoner ca. 10 ganger høyere.
Prevalens av spesifikke psykiatriske lidelser
Forekomsten på alvorlig depresjon (Major Depresjon)
på 23 % i vår studie var mer enn dobbelt så høy som de
10,5 % som er rapportert i den nordamerikanske Keller
studien (2010). I den britiske studien fant Ford et al.
(2007) at 19 % av ungdommene i barnevernsinstitusjoner
hadde en emosjonell lidelse, mens våre resultater
ligger langt høyere i og med at 37 % fylte minst én av
diagnosene alvorlig depresjon (MDD), depresjon ikke
spesifisert annet sted (NOS) eller dystymi. Hele 34 %
av ungdommene fikk en angstdiagnose i vår studie. I
motsetning til de britiske tall for ADHD (10 %), fant vi en
høyere forekomst av ADHD (32 %). Den britiske studien
fant derimot langt høyere forekomsttall for alvorlige
atferdsforstyrrelser (CD), helt opp i 61 %, tre ganger
så høy forekomst enn i vår studie (19 %). Dette betyr
at selv om både våre og Ford et al. (2007) sine funn på
totalprevalensen for minst én psykiatrisk lidelse ligger i
nærheten av hverandre, er sammensetningen av hvilke
typer lidelser det dreier seg om veldig forskjellig.
Keller og kolleger (2010) fant en forekomst på 15
% av post-traumatisk stress lidelse (PTSD) i USA. I
lys av vår høye prevalens av potensiell traumatiske
hendelser var vi overrasket at bare to ungdommer (0,6
%) fylte diagnosen PTSD i vår studie. Vi kan dessverre
bare spekulere i årsakene til en slik stor forskjell.
Bruken av forskjellige psykiatriske intervjuer, ulik
alderssammensetning (ungdommene i Keller studien
var 17 år og eldre) og forskjeller i plasseringspraksis i
USA og Norge kan være noen av forklaringsmomentene.
Siden vi finner i vår undersøkelse at ungdommene også
rapporterte «unngåelsesreaksjoner» i forbindelse med
de opplevde potensiell traumatiske livshendelsene,
kan dette tyde på at ungdommene er «traumatiserte»
men at deres traumer gir seg utrykk i form av andre
psykiatriske lidelser enn PTSD, slik som andre
angsttilstander og depresjon. For å utforske traumatiske
hendelser ungdommene rapporterer er det igangsatt
en egen PhD der det blir nærmere på type og antall
traumer og psykiske lidelser (cand.med. Hanne K
Greger, finansiert av Barne- og ungdomspsykiatrisk
klinikk, St. Olavs hospital).
Diagnosen “Reaktiv tilknytningsforstyrrelse (RAD)»
blir vanligvis diagnostisert i førskolebarn og er derfor
ikke inkludert i de fleste standardiserte psykiatriske
intervjuene for ungdom. Likevel kan man forvente
at ungdom i barnevernsystemet har opplevd alvorlig
psykososiale belastninger og mishandling som
resulterer i RAD lidelsen også i ungdomsalderen. Vår
modifiserte versjon av PAPA spørsmål viste en høy
forekomst av RAD diagnosen på 21 %. En nylig publisert
norsk studie av fosterhjemsbarn i alderen 6-12 år
rapporterte en prevalens på 19 %
(Lehmann et al., 2013). Våre metodiske tilpasninger
av DSM-IV kriteriene har ennå ikke blitt empirisk
validert, og derfor bør konklusjoner angående vår funn
m.h.t. diagnosen “Reaktiv tilknytningsforstyrrelse” bli
fortolket med forsiktighet. Likevel indikerer de at RAD
ikke forsvinner etter førskolealderen og er dermed i
overenstemmelse med konklusjonene til Lehmann og
kolleger (2013). Det er et stort behov for videre forskning
for å øke validiteten og reliabiliteten av RAD diagnosen,
også i ungdomsalderen. Mer kunnskap om hvordan
RAD kommer til uttrykk i ungdomstiden er sterkt
etterlengtet. Problemstillingen blir nærmere undersøkt
i et eget PhD arbeid, der man blant annet vil se på
hvordan RAD problematikk henger sammen med andre
vansker som selvbilde, sosial kompetanse, skole og
kognitiv fungering (cand.med. Astrid R. Seim, finansiert
med Regionale forskningsmidler fra Helse-Midt).
Høy komorbiditet mellom depresjon og angst er
kjent i barne- og ungdomspsykiatrien (Seligman &
Ollendick, 1998), så disse resultatene i vår studie er ikke
overraskende. Derimot er det svært bekymringsfylt at
vi fant så høy komorbiditet mellom atferdsforstyrrelser
og internaliserende lidelser som angst/depresjon.
Dette bør ha konsekvenser for utforming og drift
av norsk barnevernsektor i fremtiden. Dette vil bli
diskutert nærmere i sluttdiskusjonen i rapporteten.
Våre funn med hensyn til jentenes økte forekomst av
angst og depresjon i forhold til gutter, og gutters høye
forekomst av atferdsforstyrrelser i forhold til jenter,
er i overenstemmelse med etablert epidemiologisk
kunnskap (Cole et al., 2002; Rutter, 2005; Van Oort,
Greaves-Lord, Verhulst, Ormel, & Huizink, 2009; Zahn-
Waxler, Shirtcliff, & Marceau, 2008), mens våre funn
med hensyn til ufrivillig plassering er nye. At denne
gruppen også har dobbel odds for å lide av angst er
bekymringsfylt og bør ha konsekvenser for gjeldende
praksis i barnevernet.