32 / 58
30
del 3 | resultater
Diskusjon
I og med at barna gjennomsnittlig var over 12 år gamle
da de flyttet hjemmefra for første gang, er det ikke
uventet at vi finner at de fleste ved første flytting kom
til en barneverninstitusjon. Dette bildet hadde kanskje
sett annerledes ut hvis man hadde hatt en yngre
målgruppe, da det er enklere å finne fosterhjem og
beredskapshjem til yngre barn.
Når det gjelder antall bosteder utenfor hjemmet
fant vi at 2/3 av ungdommene maksimalt hadde
hatt tre bosteder etter at de flyttet hjemmefra etter
vedtak fra barnevernet. Dette er det samme som
Havik og Christiansen (2009) fant i sin studie, der
gjennomsnittsalderen til ungdommene også var 16
½ år. Når ca 35 % av ungdommene rapporterer at
de kun har bodd i 1 institusjon, tyder det på at dette
har vært planlagte flyttinger. Der flyttingene ikke er
planlagte har ungdommene som regel vært innom
en akuttinstitusjon før de blir plassert i institusjoner
med et mer langsiktig perspektiv. Det er likevel
urovekkende at ca 1/3 av ungdommene har hatt
mer enn 3 flyttinger. Stabilitet i institusjonsopphold
er en forutsetning for at ungdommene skal danne
gode relasjoner til voksne og andre ungdommer.
Tidligere undersøkelser har funnet at gutter har
større atferdsvansker enn jenter, og at atferdsvansker
utgjør en risiko for sammenbrudd av plasseringer
(Backe-Hansen, 2009). Man ville derfor tenke at gutter
har mer ustabile plasseringsforløp enn jenter. Våre
resultater viser derimot at jentene har et høyere
antall bosteder utenfor hjemmet (etter vedtak fra
barnevernet) enn det guttene har, og at dette var
uavhengig av alder. Som resultatene i tabell 9 i kapittel
3.2 «Prevalens av psykiatriske lidelser hos unge i
barneverninstitusjoner» viser, har jentene høyest
forekomst av internaliserte lidelser, mens guttene har
høyest forekomst av atferdsforstyrrelser. Man kunne
spekulere i om atferdsforstyrrelser er mer synlige
og derfor fører til tidligere tiltak, mens internaliserte
vansker oppdages senere og man kommer senere
inn med tiltak. Denne spekulasjonen blir svekket av
at vi ikke finner noen kjønnsforskjell i alder for første
flytting. Når man kun ser på gjennomsnittene, har
jentene faktisk lavere alder for første flytting enn
guttene. Resultatene kan reflektere at det har vært økt
fokus på atferdsvansker generelt etter at det i 1997
ble nedsatt en ekspertgruppe for å jobbe med hvilke
tilnærminger som skulle anbefales for å forebygge
og behandle atferdsvansker hos barn og unge. Det er
blitt tilgjengelig evidens- og hjemmebaserte metoder
som retter seg mot regulering av atferd (PMTO, MST
og De utrolige årene). Prinsippene fra disse metodene
kan også fosterforeldre/institusjonsansatte lene
seg på, noe som kan ha gjort disse vanskene lettere
å håndtere. Det har derimot vært mindre fokus på
internaliserte vansker i ungdomsårene, og kanskje
reflekterer jentenes mange flyttinger mellom bosteder
at fosterforeldre/institusjonsansatte opplever det som
ekstra utfordrende å håndtere jenter i ungdomsalderen
med internaliserte vansker.
Når barn og unge plasseres utenfor hjemme kan det
oppleves som en stor belastning, men samtidig kan
det oppleves som en lettelse at man har kommet
seg ut av en vanskelig livssituasjon. For nesten en
tredjedel av ungdommene har det å bli plassert på en
barneverninstitusjon vært en positiv opplevelse. Det er
også interessant å merke seg at 25 % av ungdommene
som blir plassert uten samtykke, rapporterer det å
bli plassert i barneverninstitusjon som svært eller
litt bra. Samtidig er det 55 % av de som plasseres
uten samtykke som opplever det som vanskelig.
Det er ikke overraskende at det er mer belastende
for ungdommene å bli plassert uten samtykke.
Resultatene våre viser at ungdommer som er plassert
i barneverninstitusjon uten samtykke er yngre ved
første plassering og har hatt flere flyttinger enn de
som er plassert med samtykke.
Fritidsaktiviteter og venner er viktig når man tilstreber
at ungdommene skal leve et så normalt liv som mulig
mens de er plassert i barneverninstitusjon. Våre
resultater viser at ungdommene som er plassert i
barneverninstitusjon er mer aktive i uorganiserte
enn organiserte fritidsaktiviteter. Når det gjelder å
få venner finner ungdommene dette først og fremst
blant de andre beboerne og ikke blant ungdommer
utenfor institusjonen. Dette kan ha sammenheng med
at institusjonsoppholdene ofte er av kort varighet og
preget av midlertidighet og nye flyttinger, noe som
vanskeliggjør å etablere gode og nære vennskap med
skolekamerater eller andre man treffer gjennom
fritidsinteresser. Vennskap er spesielt viktig for den
psykologiske utviklingen i ungdomstiden, da intimitet,
fellesskap og fortrolighet med venner er sentralt (del
Valle, Bravo, & López, 2010). Det kan også reflektere at
ungdommer i barneverninstitusjoner opplever at de er
en stigmatisert gruppe, og derfor heller søker seg til
ungdommer med samme livserfaringer som dem selv.
Kanskje er det også dette som gjør at ungdommene
heller velger uorganiserte fritidsaktiviteter, som gjerne
er individuelle, enn organiserte fritidsaktiviteter, som
gjerne er kollektive.
Barneverninstitusjonene som deltok i studien var jevnt
fordelt over hele landet, selv om det var flest fra region
Øst som deltok. Det var en liten overvekt av privat eide
institusjoner, men vi fant få forskjeller på bakgrunn av
eierform i forhold til psykisk helse, fritid, venner eller
rutiner. Institusjonene har gode rutiner for opplæring
av de ansatte og i forhold til å avdekke og håndtere
rus, men har dårligere rutiner i forhold til å skaffe
helsehjelp. Dette er bekymringsfullt tatt i betraktning
den høye forekomsten av psykiatriske lidelser våre
resultater viser.