83 / 222
83
hvilke kjennemerker som anvendes, så man ikke i uvitenhet kommer til å skade
eller fjerne noen.
Markering med skarpt farget tape, f.eks. på utsatte hjørner, som
markering av tilsatspunkt ved hopp, øvre og nedre trinn i trapp, ytterkanter av bred
benk ved balanse og taktile kjennemerker i form av ledelinjer ved fullt synstap
minsker stressnivået mht. romorganisering og gir større bevegelsesfleksibilitet.
En ledelinje er en visuell og/eller taktil forsterkning av den ruten den synshemmede
skal følge. Dette kan være et rekkverk, tau e.l. mellom to eller flere punkter eller ulike
markeringer i underlaget. Disse markerer helst spesifikke steder i ruta som krever
ekstra oppmerksomhet. Prinsippet med ledelinjer og holdepunkter er å skape oversikt
over rommet. Dette skjer ved erindring av berøringsinformasjon i form av sekvenser
som følger på hverandre. I et rom vil alle faste strukturer langs en vegg (dører,
vinduer etc.) være holdepunkter langs ei ledelinje, eller rute. I en kroppsøvingssal
kan ei ledelinje f.eks. bestå av ei rekke matter mellom to punkter eller noe annet som
bryter med gulvets struktu
r se s. 91).
Dersom man anvender tau e.l. mellom to punkter og vil motivere barnet/ungdommen
til å bevege seg raskt langs denne formen for ledelinje, bør man huske å markere
slutten på løypa ved å endre strukturen i underlaget, f.eks. med ei gymnastikkmatte:
Eksempler på merking: En utheving med rød merketape i ribbeveggen gjør det lettere
å orientere seg. På bilde 2 og 3 vises eksempel med oppspent ledelinje mellom to
vegger. Ei matte eller annet som bryter med strukturen i gulvflata gir signal om at
løypa slutter og at man kan forvente en overgang til noe annet.Dette prinsippet er
overførbart i flere omgivelser. Ill: ALE