29 / 222
29
motoriske impulser. Derfor kan strekkerefleks av muskulaturen fremdeles fremkalles,
og det er typisk at refleksen er sterkere jo kraftigere strekket er. Endringen av
muskeltonus, dvs. spenning i muskulaturen, og de økte strekkerefleksene som sees
ved skader av de sentrale motoriske banene, kalles spastisitet.
Et annet område som har stor betydning for det motoriske systemet, er
basalgangliene. Dette er større masser av grå substans som ligger i det indre av
hjernen og har viktige oppgaver ved kontroll av bevegelser. Ved sykdommer
som i særlig grad angriper disse, opptrer bevegelsesforstyrrelser og endringer
i muskulaturens hviletonus, det vil si dens spenningstilstand. Basalgangliene
opererer innenfor en «sløyfe» bestående av flere kjerner som fungerer som
omkoblingsstasjoner for og igangsettelse av nevrologisk informasjon, både muskulær,
sensorisk, kognitiv og emosjonell. Før hjernebarken kan starte en bevegelse, må den
få impulser fra basalgangliene. Cellene i basalgangliene sender impulser til hverandre
og til hjernebarken gjennom thalamus, slik at hjernebarken til enhver tid er klar
til å starte en bevegelse. Gjennom omkoblingsstasjoner kan hjernebarken motta,
bearbeide og sende nevral informasjon, som i konsekvens utgjør funksjonell motorisk
aktivitet. Skader i basalgangliene påvirker bevegelsenes tempo, både når det gjelder
start og gjennomføring. Dette arter seg som både bortfall av aktivitet og abnormt økt
aktivitet i visse nevrongrupper. Karakteristisk er at bevegelsene er vanskelige å starte
(akinesi), og når de først starter, foregår de langsommere enn normalt (bradykinesi).
Siden bevegelsene er vanskelige å få i gang, er det også reduksjon av spontane
bevegelser.
I tillegg til hjernebarken og basalgangliene er også lillehjernen meget viktig når
det gjelder bevegelseskontroll. Når hjernebarken starter planlegging av bevegelse,
sender den impulser til lillehjernen, som foretar nøyaktige beregninger av disse. Dette
gjelder både hvor mye kraft som skal anvendes og tidssekvens. Dessuten koordinerer
lillehjernen muskler som virker i forskjellig retning, så bevegelsen blir jevn og
tilpasset formålet.
Ved JNCL utvikles generelt svinn av nevroner. Alle de motoriske strukturene
omtalt ovenfor, som deltar i planlegging, igangsetting og gjennomføring, er spredt
over avgrensede områder over hele hjernen, og er derfor lette å ramme. Det som
først fremtrer som synlig er forandring i de funksjonene som skades ved endring
av funksjon i basalgangliene: Spontaniteten i bevegelsene avtar, og på lengre sikt
inntrer det startvansker. Det er også karakteristisk at følsomheten for stilling og
leddbevegelse endres. Gangmønsteret kan bli søkende, med overdrevne bevegelser
av bena i fremføringsfasen. Parallelt skjer det en endring på pyramidenivå, dvs.
i banene som forbinder hjernebarken med områder lengre nede. Dette medfører
økt refleksaktivitet i muskulaturen både i forsøk på å øke tempo ved bevegelser
og anvende krefter ved gjennomføring av aktiviteter. I begynnelsen er ikke dette