25 / 222
25
frem med godt tempo i begynnelsen, og ofte er det vanskelig å skjelne barnet som
har JNCL fra andre i en gruppe under fri lek. Man skal imidlertid huske at det å
fokusere på fjerne målkilder, altså orienteringen, er det «letteste» for barnet. Som
allerede poengtert, består de største vanskene i forsøkene på å beherske oppgaver som
omfatter både detalj- og orienteringssyn. Etter hvert som evnen til å skille detaljer
avtar, øker også barnets frustrasjon. Orienteringssynet kan vedvare over noen år,
særlig evnen til å ta seg frem ved hjelp av lysinntrykk. Senere svekkes synet totalt.
Derfor er det viktig å få i gang læringsstrategier som bygger på alternative sanser
så tidlig som mulig og innenfor et bredt felt av barnets hverdag, og også kombinere
strategiene rettet mot ulike sansemodaliteter.
3.1.3 Hørsel
Hørselen er meget viktig for å kunne orientere seg. I likhet med synet er den en
fjernsans, i den betydning at den formidler lydinntrykk fra ulike avstander, fra ganske
nær til langt borte. Slik sett kan hørselen være avgjørende for oss når det gjelder å
få informasjon om omgivelsene. I motsetning til synet er imidlertid ikke hørselen
en simultan sans, dvs. at den sammenfatter ikke lydinntrykk, men deler dem opp
i henhold til tid. Derfor kalles den en sekvensiell sans. I tillegg kan den variere
i styrke og forsvinne, både periodevis og helt. Evnen til å oppfatte og bearbeide
hørselsinntrykk vedvarer så vidt man vet konstant i løpet av utviklingen av JNCL.
Etter hvert som det utvikles begrensninger på mange andre funksjonsområder,
er det derfor viktig å merke seg at vedvarende hørsel ganske lenge bidrar mye til
utadrettet aktivitet på alle måter. Spesielt er hørselsinntrykk sterkt medvirkende
til å opprettholde sosiale signaler. Derfor er det viktig å bevisstgjøre barnet på
hørselsinntrykk, bl. a. ved orientering. Endringer i kroppsholdning, bl.a. med
nakkedreining kan medføre endring av hørselsinntrykk og virke kompliserende mht.
barnets oppfatning av lyd og fortolkning av den.
3.1.4 Kompenserende orienteringsfunksjon
Så lenge synet er brukbart i orienteringsoppgaver, dvs. at barnet har et funksjonelt
sidesyn, vil tempoet ved forflytning være ganske brukbart. Man kan oppleve at
barnet får noe søkende i måten å bevege seg på, og dette blir oftere mer uttalt ved
overgangen mellom aktiviteter. Det oppstår komplikasjoner når en aktivitet fordrer
skifte av fokus mellom ulike arenaer i omgivelsene. Hvis elementer i synsfeltet i
tillegg forflytter seg innbyrdes, f.eks. lekekameraters løping til og fra, blir det meget
strevsomt å ha oversikt. Etter en tid blir synsinntrykkene marginale, og orienteringen
må i tiltagende grad basere seg på hørsels- og berøringsinformasjon. Synssansen har