130 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
120
flest, interesserte i sosiale medier, internett, spill, musikk og filmer. I fritiden kunne de
koble av på rommene sine med pc, nettbrett og/eller mobil, men det var stor variasjon
med hensyn til hvor mye tid den enkelte ungdom brukte på slike medier. Noen syntes å
være svært interessert og kunne tilbringe mye tid på rommet sitt med disse syslene.
Andre gikk fort lei og søkte sosial kontakt og samvær; de var mer interessert i å finne
på noe sammen med andre.
I løpet av feltarbeidsperioden var det også noen ungdommer som, sammen med et par
voksne, bygde sine egne longboards. Dette var en prosjektidé som først ble iverksatt
av én ungdom og én voksen, men det viste seg at flere var interesserte og ønsket å gjø-
re det samme. Det ble dermed dannet en ny hobby og fritidssyssel ved ungdomshjem-
met som innbefattet å skape noe eget som deretter kunne tas i bruk for uorganisert lek
og aktivitet. Longboardprosjektet og dets betydning er beskrevet nærmere i kapittel 10.
9.2 Hvordan kunne miljøpersonalet bistå ungdommene i fritiden?
Miljøpersonell som hadde lang fartstid ved ungdomshjemmet, fortalte at de hadde mye
erfaring med å tilrettelegge for
–
og å følge opp
–
aktive, idrettsinteresserte ungdom-
mer. Det verserte historier om «før i tiden», da de fleste guttene som bodde hos dem,
var fotballinteresserte og deltok i de aldersbestemte lagene i klubben. På den tiden ble
også ungdomshjemmets egen ballbinge flittig brukt. I dag var det ikke mange som var
interessert i den. Derfor hadde den også tidvis fungert som hesteinnhegning. Miljøper-
sonell ga uttrykk for at de sjeldnere og sjeldnere opplevde at ungdom som kom til dem,
var opptatt av
–
og ønsket å delta i
–
organisert idrett. De oppfattet det imidlertid som
gunstig dersom ungdommene var aktive, fordi det var «en vei inn» for å få til et sam-
spill med dem. Det miljøterapeutiske arbeidet kom ikke alltid til sin rett når ungdom-
mene valgte «sosial isolasjon» på rommene sine, slik de voksne opplevde at enkelte
gjorde. «
Vi får ikke gjort noe
», hevdet noen, og la til at det var frustrerende «
ikke å
komme i posisjon til å kunne hjelpe
». I denne forbindelse reflekterte de spesielt rundt
utfordringer knyttet til ungdom som var introverte, og at institusjonen i enkelte tilfeller
kanskje fungerte mer som et avlastnings- eller oppbevaringsplass (for slitne, hjelpeløse
foreldre). Personalet opplevde det som en ytterligere begrensende faktor
–
med hensyn
til «å få gjort noe»
–
dersom ungdommene reiste hjem i helgene. Inntrykket var at de i
større grad syntes at de fikk gjort noe for de mer sosiale, utadvendte og aktive ung-
dommene. Dette hadde trolig å gjøre med den ekspertise som miljøpersonalet hadde.
De var fremfor alt dyktige på å planlegge, samordne og tilrettelegge for ønskede hand-
linger og gjennomføring av oppgaver som kunne medføre mestring og endring. De var