126 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
116
Det hendte at ungdommene tok i bruk kjøkkenet alene. Dette skjedde fortrinnsvis på
kveldstid, etter først å ha spurt personalet om tillatelse. På menyen kunne det stå
brownies, grøt, vafler, milkshake eller smoothie. Jentene syntes mer ivrige enn guttene
på dette feltet og øyeblikkene var alltid lystbetonte. Når det gjaldt håndheving av reg-
ler og praksiser hva angikk inntak av mat mellom faste måltider, syntes disse til dels
ulike. Noen krevde at ungdommene spiste den maten som ble servert ved måltidene.
De kunne være tydelige på at ungdommene ikke hadde anledning til å forsyne seg med
annen mat
–
eller lage egen mat
–
utenom måltidene. Andre ga dem tillatelse til å spise
brødskiver, «rett i koppen» eller lignende, dersom de ikke likte det som ble servert til
middagsmat. Det syntes også å være noe ulik håndheving av regler med hensyn til å
forsyne seg med frukt eller noe smått å spise etter skoletid, i forkant av middagsmålti-
det. Etter hvert som ungdommene ble kjent med den enkelte voksne og/eller de ulike
par/dyader, visste de at regler, praksis og grad av handlefrihet kunne ta noe ulik ret-
ning. Andrea sa det slik:
«
Nei, det spørs litt hvem som jobber, og sånn, for noen av de voksne blir sånn…,
de mener at vi ikke skal ta oss noe mat før middag eller mellom måltidene. At vi
skal komme og spise til måltidene og ikke imellom
. (…). Jeg er vant til å ta meg
sånn en li
ten matbit etter skolen, fordi jeg er sulten (…).
Andrea opplevde ulik handlefrihet og mente det hadde å gjøre med den enkelte voks-
nes meninger og/eller hvilke av de fire voksendyadene som var i huset. Når man var
vant til andre regler og rutiner hjemmefra var det ikke lett å omstille -og forholde seg
til de nye som
–
vel å merke av og til
–
gjaldt her.
De voksne ga uttrykk for at de i utgangspunktet ønsket å ha tilnærmet like regler og
praksiser uansett hvilke par/dyader som var i huset. Samtidig mente de at det måtte
være toleranse for noe variasjon. De var mennesker med ulike personligheter; ikke
maskiner. I samtaler hvor ulike perspektiver og fremgangsmåter blant de voksne i per-
sonalgruppen ble diskutert kom også dette med «hvilke kamper en skulle/burde ta»
opp som tema. De kunne i utgangspunktet ha samme oppfatninger om hvilke regler
som skulle gjelde ved institusjonsenheten, men ikke nødvendigvis hvordan man skulle
forfølge mulige brudd på disse. Det handlet blant annet om hvilke «kamper» man valg-
te å gå inn i. Med «kamper» mentes for eksempel å si ifra på en ordentlig og tydelig
måte til ungdommen om at de ikke syntes dette var greit, forklare hvorfor og følge tett
opp. Mens noen syntes innstilte på å tydeliggjøre og markere regler/grenser og brudd