98 / 110
97
Kåre: «Nei, da hender det at jeg går midt på gangbanen. På den måten går jeg mye
friere, men når jeg ser jeg nærmer meg, går jeg inn mot venstre. Her kan det komme
biler, og bilene er ikke lett å se de dagene det er sterkt motlys. De er heller ikke lett å
høre på grunn av bruset fra elva. Dessuten må jeg være forsiktig når jeg går av brua.
Da går jeg et stykke inn i veien fordi veikanten er dårlig og fordi det kan være en viss
fare for å ramle utfor veien».
Den strategien og de taktikkene Kåre forteller at han benytter i denne ruten, vil han
sikkert gjøre seg nytte av når han går andre mobilitetsruter. For mobilitetspedagogen
vil denne kunnskapen være nyttig når man skal definere kjennemerker og ledelinjer
i nye mobilitetsruter, f. eks. at Kåre bruker en bestemt ledelinje som føring mot ett
bestemt kjennemerke. Han trenger ikke nødvendigvis se kjennemerke to når han står
ved kjennemerke en. Han er trygg fordi han vet han vil kunne se kjennemerket når
han er et stykke på vei.
8.2. Tilrettelegging
8.2.1. Valg av rute for opplæring
Med bakgrunn i de aktivitetene som er i beskrevet i kartleggingen, velger han å starte
med å lære seg veien til naboen. Begrunnelsen for valget er at hos naboen samles et
lite tippelag ukentlig, og han savner disse stundene med fotballsnakk og den uformelle
praten over en kopp kaffe. Veien til naboen er knappe en km lang. Den er forholdsvis
enkel og trygg å gå, med to unntak; når han skal krysse fylkesveien og på bortsiden
av brua over elva. Vi er kommet langt ut i september måned og tippelaget møtes etter
mørkets frembrudd ved 19-tida om kvelden.
8.2.2. Valg av forflytningsvei
Kåre har, som tidligere beskrevet, gått denne veien mange ganger over flere år. Han
har gått veien på samme måte de fleste gangene han har vært på vei til fotballtippingen
hos naboen. Utfordringen nå er først og fremst lyset på den tiden tippelaget samles,
klokken sju om kvelden. Vurderinger om hvilke side av veien en skal gå på henger
sammen hvor det er tydelige kjennemerker og ledelinjer, hvor det er sikkert å gå og
hvor det er best å krysse gårdsplassen og de trafikkerte veiene i mobilitetsruten. Videre
er det naturlig å tenke etter hvilken sanseinformasjon en får ved for eksempel å følge
en ledelinje. Hva er vanskeligst og hva er lettest? På noen etapper i ruten er det enklest
å følge ledelinjen ved å bruke den hvite stokken eller beina som hjelp til å følge skillet
mellom asfalten og gresset. En slik måte å gå på gir god taktil/haptisk informasjon.
På andre etapper hvor det er bedre lys, er det lettest å bruke synet når en skal følge
ledelinjen, og i noen tilfeller er det naturlig å veksle mellom taktil/haptisk og visuell
informasjon. Enkelte steder i ruten vil en i tillegg kunne bruke auditiv informasjon
som hjelp i orienteringen. Dette kan være lyd fra biler som kjører på riksveien eller
fylkesveien. Lyden fra bilene kan oppleves som en viktig kontroll på at man går i