11 / 110
10
den enkelte og fellesskapet. Stier og veier binder steder som er viktige sammen, og
kan derfor fungere som felles kunnskap om omgivelsene. Forflytninger har til alle tider
vært knyttet til velkjente ruter mellom steder som gir en felles erfaring og forståelse
av omgivelsene for mange mennesker. I sin tur kan denne kunnskapen stimulere
kommunikasjon, felles forståelse og informasjonsutveksling om hvor ting og steder
er. Rutekunnskap kan således betraktes som sekvens-kunnskap, eller etappekunnskap,
som omfatter forventninger om kjennemerker og de handlingene som er assosiert med
kjennemerkene i ruta.
1.3. Hvordan utvikles en spatial representasjon av omgivelsene
I tillegg til kunnskap om kjennemerker og ruter er det nødvendig å ha modeller om
hvordan kunnskap om feltet, spatiale representasjoner, utvikler seg. I et funksjonelt
perspektiv er spatial representasjon nødvendig for å lette lokalisering av objekter
og steder slik at man ikke roter seg bort når man beveger seg i omgivelsene. En
annen viktig funksjon er at spatiale representasjoner organiserer våre erfaringer. Våre
erfaringer med omgivelsene blir organisert i kognitive mønstre. Slike mønstre består
av kombinasjoner av steder og lokaliseringer av ruter, stier, veier, kjennemerker og
andre holdepunkter som organiseres i kunnskapsstrukturer (spatiale representasjoner)
vi kaller kognitive kart. Det er vanlig å anta at slike mønstre har formelle geometriske
(Euklidske) egenskaper. Det betyr blant annet at vi kan anvende trigonometriske
funksjoner for å forklare og forstå spatiale relasjoner som er skjult i feltet, samt
summere og generalisere med utgangspunkt i egne erfaringer hvordan feltet kan se
ut. Kognitive kart kan således gjøre supplerende informasjon om feltet tilgjengelig og
sikre at forflytning fram mot målet kan nås. Tilfeldige orienteringsfeil i forflytning i
rute kan lett korrigeres gjennom bruk av den oversiktskunnskapen som er innebygd i
kognitive kart. Man kan således si at spatiale representasjoner er viktige føringer for
aktivitet (Lynch, 1960).
De fleste teorier som diskuterer dette, betrakter integreringen av kjennemerker og
ruter som gestalt-kunnskap som utvikler seg fra enkle til mer kompliserte mentale
kart. Denne diskusjonen kan spores tilbake til Tolman (1932, 1948), som hevdet at når
individer lærer å finne fram i omgivelsene, utvikles noe som ligner et kognitivt kart over
feltet. Det er slike kart – som indikerer ruter og spatiale relasjoner – som bestemmer
hvilken respons individene gir. Kognitive kart utvikler seg, ifølge Tolman, fra relativt
enkle prosedyrekart (strip maps) til mer utviklede kart (comprehensive maps), hvor
omgivelsene er representert på en slik måte at individet kan velge hensiktsmessige
ruter selv om startpunktet er forandret.
Generelt har utvikling av spatial kunnskap og forståelse blitt beskrevet som en serie
av forandringer fra topologisk strukturert egosentrisk kunnskap til oversiktlige
kunnskapsstrukturer der objekt-relasjoner ikke trenger referanse til egen kropp (Piaget
& Inhelder, 1956; Siegel &White, 1975). I følge Piaget og Inhelder er en egosentrisk