9 / 110
8
til bestemte aktiviteter eller mål, utvikler romforståelse, og hvordan synshemmede
bruker strategier i spatial (romlig) problemløsning.
Definisjonen av spatial orientering understreker nødvendigheten av å holde rede på
forandringer i avstand og retning til objekter og steder når man forflytter seg. Dette
kalles spatial oppdatering og har utgangspunkt i Gibsons (1966, 1979) økologiske
tilnærming til persepsjon. Gibsons teori bygger på at egen bevegelse fører til at de
innbyrdes relasjonene mellom objektene i det visuelle feltet forandrer seg. Slike
perspektivforandringer blir betraktet som den viktigste tilbakemeldingen om egne
bevegelser, og som styrende for de målrettede bevegelsene. I følge Gibson er læring
om rom det å lære hvordan feltet forandrer seg gjennom egen bevegelse, og bruke
dette til målrettet orientering og forflytning. Det betyr at vi selv spiller en aktiv rolle
i valg og bruk av ulike former for sensorisk informasjon, og at bevegelse spiller en
aktiv rolle i hva vi retter oppmerksomheten mot i omgivelsene. Spatial oppdatering er
viktig for å vite hvor man til enhver tid er under forflytning. Innenfor O&M beskrives
og kommuniseres justering av retning og egen posisjon i forhold til objekter og steder
i omgivelsene som
selv-til-objekt-relasjoner.
Selv-til-objekt-relasjoner har vanligvis vært knyttet til det å bruke en egosentrisk
referanseramme, dvs. beskrive objekter og hendelser med referanse til egen kropp.
En vanlig måte å bruke egosentrisk referanse på er å angi lateral posisjon gjennom
bruk av begreper som «høyre» og «venstre». Eksempler på dette er beskrivelser av
velkjente forflytninger til skole, arbeid, butikken og andre dagligdagse aktiviteter.
Skal vi formidle hvor vi er, sier vi gjerne: «Butikken er til venstre for meg». Skal vi
informere om veivalg, tar vi gjerne utgangspunkt i egen posisjon: «Du går herfra rett
fram til lyskrysset, tar til høyre, fortsetter til neste gatehjørne, krysser gata og går til
venstre til butikken».
Men objekter og steder kan relateres til hverandre uavhengig av individets posisjon
i feltet. Det beskrives i O&M-litteraturen som
objekt-til-objekt-relasjoner
. Selv om
objekt-til-objekt-relasjoner ikke eksplisitt er inkludert i definisjonen av orientering,
så er evnen til å tilegne seg slike relasjoner avgjørende for utviklingen av mentale
representasjoner av omgivelsene. Når vi relaterer objekter og steder til hverandre uten
referanse til egen kropp, bruker vi en geografisk, også kalt allosentrisk, referanseramme.
Objekt-til-objekt-kunnskap er ofte kalt kognitive kart fordi kart i vår kultur er en vanlig
måte å beskrive slike spatiale relasjoner på.
Objekt-til-objekt-relasjoner kan beskrives gjennom retningsbeskrivelser uavhengig av
egen posisjon. Eksempelvis kan objekter beskrives i forhold til hverandre ved å bruke
kompassretninger slik som «Butikken ligger vest for skolen». Bruk av allosentriske
referanserammer er viktige i O&M fordi vi må kunne gjenkalle hvor steder og objekter
er i forhold til hverandre slik at vi kan velge den beste måten å komme fram til målet
på. I dagliglivet kombinerer vi ofte disse referanserammene, f.eks. gjennom utsagn
som «Butikken vest for skolen ligger fire kvartaler unna». Det å bruke kartkunnskap i