10 / 110
9
forflytning er sett på som en mer fleksibel spatial evne enn det å huske en sekvens av
kjennemerker og de handlinger som assosieres til dem.
Disse begrepene har betydning for hvordan man velger å instruere en person som
skal forflytte seg sikkert og effektivt fra et sted til et annet. Abstraksjonen knyttet til
kognitive kart ligger i at viktige egenskaper ved rom er lagret på en måte som gjør
det mulig å forestille seg – med utgangspunkt i visuell, auditiv eller taktil/haptisk
informasjon – hvordan ukjente deler av rommet ser ut.
1.2. Kunnskap om og holdepunkter i hverdagens forflytninger
Forflytningsatferd i hverdagens gjøremål kan avhenge av flere faktorer slik som
størrelse og organisering av omgivelsene, kjennskap til og hvor lett det er å finne og
bruke geografiske holdepunkt ved det spatiale feltet. Men selv om forflytningsatferden
kan variere fra situasjon til situasjon, så er det noen krav som må oppfylles for at
selvstendig forflytning kan skje. For det første må den som forflytter seg ha kunnskap
om det spatiale feltet og kjennemerkene fram mot målet. Uten informasjon om relative
avstander og retninger, enten i form av en rute eller kartbeskrivelse, vil man stort sett
være avhengig av prøving og feiling, bruk av spatiale søkestrategier eller hjelp fra
andre.
Kjennemerker er den betegnelsen som vanligvis brukes for å beskrive viktige
holdepunkt i feltet som kan være til hjelp for å bestemme hvor vi er i omgivelsene.
Seende mennesker benytter selvsagt i stor grad visuell informasjon. Synshemmede,
derimot, må i større grad få informasjon gjennom andre sanser. Kjennemerker er
generelt sett på som viktig for organiseringen av informasjon om omgivelsene. De er
ofte antatt å være viktige i utviklingen av kognitive kart som gir oversikt over feltet på
en helhetlig måte. De blir ofte lagt merke til og husket fordi de har spesifikke former
eller strukturer som tiltrekker vår oppmerksomhet. Slike framtredende strukturer kan
derfor lett fungere som strategiske holdepunkter, peilepunkter, som kan gjøre det
lettere å holde kursen fra et sted til et annet. Vanligvis tenker vi på kjennemerker som
visuelle, men de kan selvsagt identifiseres gjennom andre sanser, f.eks. auditive og
taktile/haptiske inntrykk.
Kjennemerker må nødvendigvis ikke være framtredende elementer i et felt. Mange
kjennemerker er knyttet til steder og objekter som er viktige for oss for gjennomføringen
av våre dagligdagse aktiviteter. De behøver ikke være fysisk framtredende, men får
relevans gjennom egne erfaringer og rutiner.
Betydningen av kjennemerker er kanskje mest diskutert som organiserende elementer
i det å finne fram i omgivelsene.
Det å forflytte seg er vanligvis betraktet som den
beste måten å tilegne seg spatial (romlig) kunnskap på.
Mennesker har til alle tider
forflyttet seg langs spesifikke stier eller veier fram mot steder som både er viktig for