8 / 110
7
1.0. FAGFELTET ORIENTERING OG MOBILITET
1.1. Definisjoner og referanserammer
Bevegelses- og forflytningserfaringer er viktige forutsetninger for forandring og
utvikling av persepsjon, kommunikasjon, spatial kognisjon, og sosial og emosjonell
utvikling. Slike erfaringer har omfattende konsekvenser for begrepsutvikling, og i det
å opprettholde og oppdatere lærte ferdigheter innenfor ulike områder. For blinde og
svaksynte mennesker kan det å forflytte seg til ønskede mål være en utfordring fordi
informasjon gjennom synssansen enten er redusert eller mangler. Det vil ofte kreve
initiativ og tilrettelegging fra andre mennesker i nærmiljøet.
Det å lære blinde og svaksynte å forflytte seg selvstendig fra ett geografisk sted til et
annet er selve kjernen i mobilitetsopplæringen. Trygg og effektiv forflytning forutsetter
at man kan tilpasse egne bevegelser til karakteristika og utfordringer i omgivelsene.
Mobilitetsopplæring handler om å legge til rette for å lære å forflytte seg trygt og effektivt
fra et punkt til et annet. I dette arbeidet vil utfordringen for mobilitetspedagogen først
og fremst være å definere en mobilitetsrute som kan fremme læring og problemløsning
i forflytningen fram mot et mål. Det krever oppmerksomhet mot kjennemerker og
ledelinjer i omgivelsene som kan brukes som delmål og mål i ruta. For å kunne gi riktig
hjelp til oppmerksomhetsretting under forflytning og orientering, er det nødvendig å
registrere strategier og atferdsendringer under forflytning. Noen av disse er knyttet til
hvordan den synshemmede retter oppmerksomheten mot og bruker informasjon om
kjennemerker og ledelinjer i ruten. Det forteller mobilitetspedagogen noe om hvordan
den synshemmede oppfatter og forstår omgivelsene han/hun forflytter seg i. Andre
forandringer kan gjenspeile økende selvstendighet i forflytningen knyttet til at ruten
har blitt et middel for å nå ønskede mål med de sosiale og kommunikative forandringer
som ofte følger med det. Selvstendig forflytning har, så lenge som mobilitetsfaget har
eksistert, vært sett på som en forutsetning for å oppnå selvstendighet i en mer generell
forstand. Dette er for eksempel uttrykt i Foulkes kjente definisjon av mobilitet: «Evnen
til å forflytte seg trygt, komfortabelt og selvstendig, er en faktor av grunnleggende
betydning for livet til et blindt individ» (Foulke, 1971).
Oppmerksomheten mot det å legge til rette for gode forflytningsferdigheter for blinde
og svaksynte mennesker har utviklet et eget fagfelt. I definisjonene av fagfeltet skiller
en gjerne mellom to ulike faktorer, orientering og bevegelse, noe som i dag gjenspeiles
i den internasjonale betegnelsen av faget; O&M («Orientation and mobility»).
Innenfor fagfeltet har orientering blitt definert som «kunnskapen om egen avstand og
retning relativt til ting som observeres og huskes i omgivelsene, og det å holde rede
på de spatiale relasjonene og hvordan de forandres ved forflytning» (Wiener, Welch
& Blasch, 2010, vår oversettelse). Spatial orientering impliserer følgelig et særlig
fokus på hvordan både seende og synshemmede mennesker innhenter, oppdaterer og
bruker sensorisk og kognitiv informasjon, hvordan synshemmede lærer forflytninger