67 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
67
vanligvis pleier å si i situasjoner med voksne tolkebrukere.
En tolk presenterte seg slik:
Tolk: Jeg sa på en veldig barnslig måte at jeg oversetter til
deg (…). I denne rollen sitter jeg her og skal tolke til læreren
din slik at de forstår hva du sier. Ikke sant. Sånn på en veldig
barnlig måte prøvde jeg å fortelle om min rolle. Og barnet
forsto selvfølgelig heller ikke så godt hva en rolle er.
Tolk: … Jeg bare fant på en måte, for det var ikke slik som
vanlig jeg sier det. Det var det ikke. Jeg fortalte ikke om min
rolle som tolk som vanlig fordi jeg tenkte at (barnet) ikke
forsto
Disse to svarene er gjennomgående for tolkenes svar.
Tolkene prøvde å forklare barna hvilken rolle de hadde,
hva de skulle gjøre og hvordan, på konkrete måter ut fra
deres forståelse av hva barnet kunne forstå.
En av tolkene prøvde i enda større grad å få barnet til å
forstå at barnet kunne bruke, eller utnytte ham som tolk.
Han bruker ordet «å hjelpe» for å få barnet til å forstå
hvordan barnet kunne utnytte tolken på eget initiativ.
Tolk: … at jeg skal hjelpe deg om du skulle trenge noen ting.
Du kan si det på (barnets språk) og jeg kan fortelle dem det
på norsk. Og omvendt. Bare si fra. Hva som helst det er. Ikke
tenk på det, jeg er bare her for å hjelpe deg. Så det var sånn
det gikk.
Tolkene uttrykte også at det var vanskelig å forklare barna
at de hadde taushetsplikt, men de prøvde enten å forklare
dette på en måte barna kunne forstå, eller de utelot å si
noe om det.
Barna handlet adekvat i tolkesituasjonen
Tolkene mente at barna kanskje ikke forsto deres rolle
slik voksne vanligvis forstår den, men at de forsto rollen
på en mer konkret måte:
Tolk: Jeg vet ikke om (barnet) forsto at jeg var tolk og tolker
sånn og sånn, men (barnet) forsto at jeg var der for å snakke
norsk når (barnet) ikke kunne snakke norsk. Og omvendt,
snakke (barnets språk) (…) når de snakket og (barnet) ikke
forstår. Sant. Det var helt greit og (barnet) forsto, men… er
det tolk, hva er det? (Barnet) vet at jeg ikke var en som jobbet
der.
Tolkene mente samlet sett at barna forsto og innrettet
seg adekvat i de tolkede samtalene. Barna lyttet til det
som ble sagt, de så på den som snakket, vendte seg mot
tolken da han tolket og så på barnehagelærer når hun
snakket. De ventet med å ta ordet mens barnehagelærer
snakket. Noen ganger snakket barna direkte til tolkene.
Oppstartsamtalen var en strukturert situasjon, som regel
på et eget rom, alle satt i ro, og det var lite som forstyrret.
Rolleforventningene til denne situasjonen virket dermed
å være ganske klare for barnet. Alle barna i prosjektet
syntes å forstå og mestre dette, mente de respektive
tolkene.
Språklige utfordringer ved tolking for barn
Tolkene nevnte at det var utfordrende å tolke selve
innholdet i oppstartsamtalene:
Tolk: …Fordi det ikke er et bestemt formål med tolkinga
(…) Det er ikke noe tema (…) Det er åpent (…) Så du kan
– barnet kan snakke om drømmer, om lek, om mat, om Barne-
tv …(…) Det er ikke noen rammer, ikke noe – det er ikke noe
tema…
Dette kan bety at selv om tolkene ble forberedt på
innholdet i samtalen slik barnehagelærer hadde planlagt
det, likevel ikke kunne være forberedt på innholdet. Ren
informasjon, eller formidling, fra barnehagelærer til barn
vil dermed være enklere for tolken enn en mer dialogisk
samtaleform.
En annen tolk sier at språket, eller tolkingen av barnets
utsagn må tilpasses barnets språklige nivå, slik at barnet
ikke blir tillagt et mer avansert språk enn det har.
Tolk: Men gjennom mine erfaringer som tolk for barn, så
er det viktig for en tolk å snakke så lett som mulig (…) Hos
et barn kan man ikke snakke veldig tørt og disiplinert (…)
Ja selvfølgelig uten å endre innholdet (…) Og når barnet
snakker, sant, at man da ikke gjør det mer voksent enn det
faktisk er