73 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
73
Men rett etterpå fortalte han at det å leke med barn var
veldig nyttig:
Tolk: Jeg spurte om det var OK å leke med dem, og de sa ja.
Absolutt. (…) og det har hjulpet meg så mye for det å leke med
dem (…) så snakket jeg både norsk og (barnets språk) (…) det
ga så mye tillit som man kan få.
Tolkene sier mye om at barnet de tolker for henvender
seg til dem. Flere av tolkene sier at denne småpratingen
er viktig for at barnet skal få tillit til dem. Det kan gå
flere dager før de opplever at barnet har fått tillit til dem
og at de åpner seg og vil prate. Men dette varierer fra
barn til barn. Tolkene var opptatte av å vinne barnas tillit.
Dette opplevde de var nødvendig for at barna skulle bli
trygge nok på dem til å ville snakke. For å oppnå denne
tilliten mente tolkene at det å småprate med barna var
en måte de kunne trygge barna på. En annen måte var
å åpne for lek og samspill med barna. Dette, samt det
at barnehagelærerne ikke alltid var til stede, førte til at
tolkene fikk store utfordringer med å følge sine vanlige
retningslinjer for tolking i offentlige institusjoner.
Tolkene ble brukt som hjelpere
Tolkene ble ofte brukt som hjelpere. Særlig i de
ustrukturerte situasjonene, og særlig ute, henvendte
barna seg til tolken som en assistent. Følgende sitat kan
illustrere det:
Tolk: Jeg ble med (…) ut. Og da var det naturligvis slik at
(barnet) henvendte seg til meg. Jeg skal ta sykkelen …Kan du
onkel ta sykkelen ut fra boden?
I disse situasjonene hvor tolken var nærmest barnet, og
andre voksne langt unna, fikk tolkene ofte slike oppgaver
av barna. I situasjonen over grep barnehagelærer inn og
ba barnet om ikke å spørre tolken, men henne om dette.
Slik viste barnehagelæreren at hun var oppmerksom
på grenser for tolkens rolle. Men det skjedde ikke ofte
at barnehagelærerne grep inn på denne måten, i følge
tolkene.
Tolkene ble brukt som assistenter
Tolkene følte at de ble møtt som assistenter:
Tolk: … noen ganger føler man at man jobber der…
Dette var gjennomgående i tolkenes svar. De mente at
både barn og ansatte betraktet dem som assistenter. Men
barna brukte tolkene i stor grad som assistenter. Her
varierte det også hvordan tolkene møtte dette. Noen
tolker er nær barna og tar flere roller, mens andre setter
mer grenser. En tolk opplevde at barna forsto at han ikke
var en vanlig assistent:
Tolk: …Men de vet på en måte… kanskje fordi de ser at jeg
ikke tar avgjørelser, at jeg ikke sier noen meninger og sånn ...
En av tolkene derimot, opplevde ikke å bli latt alene med
barnet i det hele tatt:
Tolk: Jeg hadde ikke vært alene med (barnet) nei. Det var en
ansatt alltid.(…) Og jeg fulgte alltid den som er ansvarlig for
(barnet)
Denne tolken sa at han alltid fulgte etter den ansvarlige
voksne, som var barnehagelærer. Så det var kanskje i stor
grad han selv som passet på ikke å bli latt alene med
barnet.
Tolkene ble utfordret følelsesmessig
Tolkene ble utfordret følelsesmessig fordi de var alene
med barna. Følgende eksempel illustrerer tolkenes
dilemma:
Tolk: Og det var ingen voksne av og til som var i nærheten
av (barnet)(…) Så jeg var der – hva skal jeg gjøre? Skal jeg
trøste? Snakke med (barnet)… berolige (barnet)…(…)Det er
vanskelig(…) Det er ikke – det er ikke min rolle, nei -
Tolkene kunne komme i veien for pedagogenes arbeid
Tolken kunne også komme i veien for pedagogenes
arbeid. Noen ganger gikk tolkene ut over sin rolle. Her er
et eksempel på det:
Tolk: Så en dag snakket jeg med barnet og sa at hvis du vil ha
noe må du spørre, bare si: Kan jeg få den? Da får du. Isteden
for bare å ta den, for barnet forstår ikke at du vil ha den