Kommunikasjon med barn via tolk
25
Kapittel 4
Teoretiske referanser
og tidligere studier
Språktolk for minoritetsspråklige barn
Ikke mange forskere har undersøkt tolking for
minoritetsspråklige barn. Men Hitching og Nilsen (2010)
har filmet og analysert tolkesekvenser med små barn.
Vår studie er inspirert av og bygger på deres studie. De
arrangerte situasjoner med egne barn. Vi har undersøkt
kommunikasjon via tolk med barn i reelle situasjoner.
Deres funn er interessante: Deres studie viser at små
barn lett forstår den spesielle rollen tolken har. Det
meste av tiden kommuniserer barna i deres studie med
den personen de er forventet å skulle kommunisere med.
Barna ser på tolken og noen ganger stiller barna spørsmål
direkte til tolken. Viktige kvalifikasjoner for tolken er
ifølge deres rapport formelle kvalifikasjoner, selvforståelse
og sensitivitet. Ikke så viktige kvalifikasjoner er alder
og kjønn. De peker på den asymmetriske relasjonen
mellom tolk og barn og konkluderer med at tolken må
være menneskelig og nøytral på samme tid (Hitching og
Nilsen, 2010).
I en nyere studie av Nilsen (2015) viser hun igjen til at
det er gjort meget få studier av kommunikasjon med
minoritetsspråklige barn via tolk, men at det finnes
flere studier på bruk av tegnspråktolking for barn, samt
studier om bruk av språktolk til barn innen rettsvesenet.
I denne nye studien peker Nilsen på at forskjell ved
tolking for barn i forhold til voksne ikke ligger i barns
kompetanse på å forstå prinsippene ved tolking, men
heller i kvalitetene ved selve tolkingen, altså i tolkenes
profesjonalitet og kompetanse. Det vil kunne være
vanskeligere for barn å argumentere for å sikre sine
rettigheter ivaretatt fordi de er svakere språklig og
autoritetsmessig. Dermed blir tolkens yrkesetiske krav
viktigere å sikre ved tolking for barn enn ved tolking for
voksne. Nilsen anbefaler derfor statssertifiserte tolker
som har spesiell trening eller sertifisering i å tolke for
barn. I Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi`s)
register om tolkers kvalifikasjoner er det imidlertid ikke
mulig å se tolkenes mulige kompetanse i å tolke for barn
(Nilsen 2015, s.125).
Åse Langballe og Kari Trøften Gamst (Langballe,
Gamst og Jacobsen 2010) har utviklet en dialogisk
samtalemetode (DCM). Denne metoden kan brukes
til profesjonelle samtaler med barn og den egner seg
til vanskelige samtaler med barn. Metodikken brukes i
politi- og dommeravhør og en tilpasset versjon brukes
i tolkete asylintervjuer med barn i EU-land og i UDI.
Anne Birgitta Nilsen skriver på sin blogg (Nilsen
2014) i referat fra Gamst sitt foredrag på konferansen
«Gode samtaler med barn via tolk» i september 2014
at Gamst anbefaler at tolk er tilgjengelig hvis det skulle
bli nødvendig under slike samtaler. Men det vil da være
avgjørende at tolken inkluderes i forberedelse om DCM.
Tolken må vite at han ikke må reformulere ytringene,
fordi spørsmålene er nøye tenkt ut og formulert! Noen
av flere av prinsippene i metoden DCM er at det stilles
åpne spørsmål, at barns fortellinger skal komme fram, at
trygghet for barna er viktig, at voksne må være tålmodige
og lyttende og ikke avbryte barnas resonnement, at det
er barnas som skal fortelle hvordan de har det og ikke
voksnes antakelser og tolkninger som skal styre samtalen.
I vår studie har vi lagt opp til hverdagslige samtaler
om ufarlige emner (av rent forskningsmessige hensyn).
Hvordan
man metodisk snakker med barn når samtalen
blir tolket vil være av betydning, men dette har vi ikke
vært så opptatte av i denne studien.
Studier om bruk av tolk for
hørselshemmede barn
Som nevnt tidligere har hørselshemmede barn rettigheter
knyttet til bruk av og opplæring i og på sitt primærspråk.
I Norge har vi hatt sentraliserte døveskoler fra rundt
1850. Etter grunnskolereformen i 1997 fikk barn med
hørselshemming rett til funksjonell tospråklighet,
altså bl.a. rett til opplæring i de to språkene tegnspråk
og norsk for døve (Hjelmervik 2004). Utdanningen
av tegnspråktolker er lengre og mer omfattende enn
utdanningen eller sertifiseringen av språktolker.