Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

Endringslov til barnehageloven og opplæringslova

har

barn som har tegnspråk som førstespråk fortsatt rett

til tegnspråkopplæring, men det skal utarbeides en

sakkyndig vurdering av den pedagogisk-psykologiske

tjenesten, foreldre skal samtykke til dette og både

barn og foreldre skal være med på utformingen av

opplæringen (Lovdata 2016). De nye lovendringene

utdypes i heftet

Førskolebarn med særskilte behov

(Stette,

red., 2016). I dette heftet brukes begrepet kortvarige

funksjonsnedsettelser og vi tenker at det er et begrep

som kan passe for den form for nedsatt funksjonsevne

som barn som ikke deler språk med omgivelsene vil

kunne ha. Funksjonsnedsettelsen vil vare i den perioden

barnet ikke forstår eller blir forstått verbalspråklig.

«En funksjonshemning oppstår når det foreligger et

gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes

utforming eller krav til funksjon» (NOU 2012:1, her ref.

fra Stette 2016, s. 6). Men heller ikke språkopplæring i

norsk tegnspråk anses som et spesialpedagogisk tiltak,

likevel vil barn som trenger særskilt tilrettelegging med

tanke på kommunikasjon og læring kunne være omfattet

av retten til spesialpedagogisk hjelp (Stette 2016, s. 36).

Å ha et annet morsmål enn norsk regnes ikke som en

funksjonshemming.

Flere barnehager har tospråklige barnehagelærere

eller assistenter. Retten til et likeverdig og individuelt

tilpasset tilbud som skal bidra til en meningsfull oppvekst

uansett funksjonsnivå og etnisk bakgrunn er poengtert

i Rammeplan for barnehagen (2011). Minoritetsbarn

i skolen har rett til å få sin opplæring på sitt morsmål

inntil de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk. Men

retten til undervisning på morsmål/ førstespråk for

minoritetsspråklige barn faller bort når barnet har

tilstrekkelige

ferdigheter i norsk. Siden

tilstrekkelige

ferdigheter

er et upresist begrep og siden barn kan lære

enkel kommunikasjon på norsk ganske raskt og fordi

det kan være vanskelig å ansette tospråklige lærere, kan

barn miste denne språkstøtten før de er rede til å klare

seg uten. Rammeplan for barnehagen (2011) er tydelig

på at minoritetsspråklige barns morsmål skal

støttes

i barnehagen, det finnes også øremerkede midler til

språkstøtta som barnehagen kan søke på. Det er ikke

den samme selvfølgelighet at minoritetsspråklige barn

får oppfølging på sitt morsmål/ førstespråk i barnehagen

slik barn med hørselshemming får. For samiske barn i

samiske distrikt skal barnehagetilbudet bygge på samisk

språk, i øvrige kommuner skal forholdene legges til rette

for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk (Lov

om barnehager, 2005, § 2). Kunnskapsdepartementet

har også utgitt et temahefte om samisk kultur i

barnehagen hvor samers rettigheter som urfolk og like

rettigheter påpekes. Et sitat fra dette heftet som løfter

fram synet på samers rettigheter kan være relevant

her: «… så lenge det ikke er en selvfølge at man kan

snakke samisk eller få barnehagetilbud…på samisk,

kan man ikke si at samisktalende og norsktalende har

de samme rettigheter i Norge» ( Juuso og Bjørn 2006,

s. 7). Temahefte om språklig og kulturelt mangfold

(Gjervan, red. 2006) har meget klare normative føringer

for hvordan barnehageansatte bør arbeide med språklig

og kulturelt mangfold. På et holdningsmessig nivå er

rettighetene fra Rammeplanen for barnehagen (KD

2011) tydelige, men mer konkrete, spesifiserte rettigheter

er mindre tydelige. I dette feltet savner vi et tydeligere

rettighetsperspektiv sammenlignet med rettigheter for

samer og hørselshemmede. Heftets hensikt var å utfordre

personalet til kritisk refleksjon samt å stimulere til arbeid

med ivaretakelse av ulike barns behov og å fremme

likeverd.