38 / 40
38
vist at de kan være en viktig møteplass for mennesker
med ulik etnisk bakgrunn. Her handler det ikke om at
«vi» skal lære «dem», men at vi skal lære hverandre.
Og selv om språkkaféene og de andre tiltakene har hatt
minoritetsspråklige som målgruppe, har de også repre-
sentert en møteplass – mellom norske samtalepartnere
og minoritetsspråklige, og mellom minoritetsspråklige
med ulik bakgrunn.
Prosjektperioden er over og bibliotekene må greie seg
med det de har via de ordinære budsjettene. Betyr så det-
te at alle språkkaféene blir lagt ned og at lesegrupper,
laptop-klubber og andre tiltak forsvinner? Ingenting ty-
der på at alt blir avviklet, men uten midler til daglig drift
er det vanskelig i lengden å basere seg kun på ildsjelene.
Med små midler har de fem storbyene vist hva det er
mulig å få til. De fortjener å få muligheten til å videreføre
dette arbeidet innenfor anstendige rammer.
Fokus i dette prosjektet har vært storbyene. Her bor det
flest innvandrere, så det var på mange måter et naturlig
sted å starte. Men ingenting av det som er utviklet i dette
prosjektet forutsetter et stort bibliotek. En språkkafé
kan fungere like bra på et lite som et stort sted, og et
datakurs vil det sikkert være behov for også i en mindre
kommune. Mange av tiltakene kan egne seg godt som
integrerte tiltak, der etniske nordmenn og etniske
minoriteter gjør ting sammen. Både dataopplæring og
lesegrupper kan egne seg godt for det. Vårt håp er at
dette heftet kan inspirere andre til å gjøre noe lignende.
Poenget er ikke å gjøre det samme over alt, men å ta
idéene med videre og utvikle nye tiltak, tilpasset lokale
forhold.