36 / 40
36
Endelig kan det også se ut til at kombinasjonen av trygge
rammer, fokuset på trivsel og den frivillige deltakelsen
fra de som er relativt nye i Norge også fremmer den fri-
villige deltakelsen til en del av de som har vært her len-
ge. At det er vanskelig å få sosial kontakt med nordmenn
er et velkjent utsagn i mye forskning som fokuserer
på innvandrers integreringsutfordringer. Igjen kan man
her våge hypotesen at dersom man som innvandrer og
lengeboende i landet har konkrete rom hvor man kan få
øye på hverandre som likeverdige på samme arena (for
eksempel istedenfor den stereotypiske identifikasjonen
som henholdsvis «innvandrer» og «nordmann» som ofte
er resultatet av mange andre typer møter), så har dette
rommet en spesifikk verdi som samfunnsarena som det
er viktig å opprettholde.
På en av samlingene i prosjektet stilte vi spørsmålet: Hva
slags prosjekt er egentlig dette? Spørsmålet var verken
ment kritisk eller ironisk, men som en invitasjon til å
reflektere over noen dilemmaer. I bibliotekets ambisjon
om å drive folkeopplysning ligger det et «dannelsespro-
sjekt». Spørsmålet er om det også kan ligge et «disipli-
neringsprosjekt». Spørsmålet skapte stort engasjement
i prosjektgruppa, men svaret var likevel nokså entydig.
Verken sentralt eller lokalt har vi sett tendenser til å
dyrke «det norske». Tvert imot er det vel «anerkjennel-
se av forskjeller og mangfold» som har ligger som en
tjukk tråd i prosjektet. Og for å underbygge dette vil vi
avslutningsvis sitere en av deltakerne i prosjektet som
til daglig var deltaker på introduksjonsprogrammet for
nyankomne: Her kan man rette seg opp og bare være et
vanlig menneske.