506 / 508
504
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
Floraen bidrar til å belyse ulike sider av både en særegen og markant personlighet
(Gunnerus selv) og faglige aktiviteter i hans samtid innen politiske, økonomiske
og sosiale rammer og strømninger.
Floraens innhold og kvalitet spriker. Gunnerus fremstår som ivrig og optimistisk,
som håper at han skal klare å lage en flora for Norge, med fokus også på
plantenavn, arters anvendelse og økonomiske aspekter. Han er skarpsynt og
kritisk (som når han diskuterer planteegenskaper og bestemmelser med Linné),
rimelig eksakt (som når han beskriver enkelte arter, inklusive skredarve
Arenaria
norvegica
, nr. 1100). På den annen side fremstår han som enten forhastet eller
uvitende når arter føres opp omtrent uten informasjon eller gis svært intetsigende
beskrivelser uten reell verdi for identifisering. Dahl (1983a: 21) unnskylder ham:
«Størstedelen af de urigtigt bestemte planter hører dessuden til græsarterne eller
halvgræssene (
Gramineae et Cyperaceae
), og disse falder jo i regelen vanskeligst
for en begyndende botaniker nu tildags og end mere, naar man betænker, hvor
faa hjælpemidler Gunnerus paa hin tid havde til plantebestemmelser…». Det er
uproblematisk å være enig i Dahls vurdering. Vi tror også at Gunnerus kunne ha
sluttet seg til følgende sukk som Ramus (1735: 274) skrev på slutten av sin egen
planteliste: «Det er og vel troligt, at der findes mange flere i saa vit grebet Land;
Men hvo kand det af egen Erfarenhed altsammen overkomme?»
1700-tallet var «opplysningstid», og den internasjonale trenden nådde også
Nidaros (Brenna & Supphellen 2012). Gunnerus var aktør innen det som også
han betegnet som «Natur-Historie», der observasjoner og beskrivelser av
naturfenomener (empiri) dominerte fremfor hypoteser og eksperimenter. Slik
aktivitet kunne utøves av folk som ikke var utdannet i fagene, og nesten hvilken
som helst amatør (forutsatt at han hadde de nødvendige forutsetningene og
ressursene) kunne utmerke seg i ulike disipliner. Aktiviteten kunne lett utarte i
dilettantisme. Naturhistorie som faglig syssel er blitt avfeid, og blir det også i dag.
Noen kretser hevder at naturhistorie er død, uvitenskapelig og noe som har utspilt
sin rolle (Jakobsen 2015). Uten naturhistorisk aktivitet gjennom generasjoner ville
vi imidlertid ha stått på bar bakke i bl.a. kunnskap om og forvaltning av biologisk
mangfold og andre natur- og miljøforhold. Gunnerus var en av de tidlige aktørene
i norsk naturhistorie, en brikke i den møysommelige oppbyggingen av kunnskap
som det fremdeles er faglig berettiget og legitimt å utøve.