Last ned teksten som lydfil (mp3)

Du har kanskje hørt om samejenta Snøfrid som ble gift med Norges første konge Harald Hårfagre? 

Fortellingen om Snøfrid er en av de mest sentrale historiene i det lille sagaverket Ågrip som ble skrevet her i byen for over åtte hundre år siden – omkring 1190. Forfatterens navn er ukjent, men vi tror at det var noen i geistligheten – presteskapet tilknyttet erkesetet som domkirka og Erkebispegården var sentrum for på 1100-tallet. I følge Ågrip hadde Harald Hårfagre mange hustruer, men bare en av dem blir beskrevet nærmere av forfatteren – nemlig Snøfrid. Grunnen til dette var trolig først og fremst at den regjerende kongeslekten på Ågrips egen tid mente å stamme fra hennes og Haralds sønn som ble kalt Sigurd Rise. Han var oldefar til Harald Hardråde. Fra hans tid stammet de aller fleste norske kongene i følge Ågrip fra denne samiske stammoren.

Her er det mest kjente utdraget fra Ågrips beskrivelse av fortellingen om Snøfrid:

Det hadde nemleg vore så at kong Harald ein vinter for og tok veitsler på Opplanda, og lot gjera seg joleveitsle på Tofte. Jolekvelden, medan Harald sat og åt mat, kom Svåse for døra og sende kongen bod, at han skulle gå ut til honom. Kongen vart harm over denne bodsendinga og same mannen bar vreiden hans ut som hadde bore bodet inn. Men finnen bad ikkje dess minder kongen andre gongen og bydde og kongen eit bjorskinn, og sa seg vera den finnen som kongen hadde gjeve løyve til å setja gammen sin på andre sida av brekka der på Tofte. Kongen gjekk då ut og var Svåse til viljes i at han gjekk over i gammen hans; somme av mennene talde honom til dette, men somme rådde ifrå. Der stod Snøfrid opp, dotter åt Svåse, venaste jenta, og skjenkte kongen eit breddfullt mjødkar, og han tok alt saman, både karet og handa. Og då var som som det hadde kome eld i kroppen på honom; han ville no ha henne same natta. Men Svåse sa, at det skulle ikkje gå føre seg med hans vilje, utan kongen feste henne og fekk henne etter lova. Og kongen feste og fekk, og elska henne så bort i ørska at han ikkje gav seg om riket sitt eller noko av det som høver seg ein konge. Han sat hjå henne nær sagt både natt og dag så lenge dei levde båe, og i tre år etter ho var daud. Han sørgde over henne av di ho var daud, og all landslyden sørgde over honom av di han var øren vorten. 

Fortellingen har en del eventyraktige trekk, og selve møtet mellom Harald og Snøfrid har neppe funnet sted slik. Derimot er det bedre grunner til å anta at Sigurd Rise virkelig var Harald Hardrådes oldefar. I den sammenhengen er tilnavnet hans interessant; på norrønt heter det «hrisi», et uttrykk som kan bety «halvblods». Med andre ord er det grunn til å tro at Harald Hardråde virkelig var av delvis samisk avstamning, selv om selve Snøfrid-fortellingen ikke er helt troverdig. Og også vår nåværende konge Harald V kan spore slekta tilbake til Harald Hardrådes dynasti.  

Ellers er det også interessant at Ågrip, som er en av de aller tidligste sagaskriftene vi har både er skrevet her i byen og vier ganske mye plass til sørsamiske karakterer som Svåse og Snøfrid. I Ågrip møter vi også på flere sørsamer i løpet av beretningen, og sagaen vitner trolig til en viss del om at sørsamene var en markant del av det samfunnet som den norrøne sagaskriveren selv var en del av.

Kilder og videre lesing

Eliasson, Emil M. V. (2024) “Kildene til Ågrips Hårfagresaga – Forsøk på rekonstruksjon” i Trondhjemske Samlinger (Fagfellevurdert spesialutgave), Trondheim.

Indrebø, Gustav (1936) Ågrip – ei liti norsk kongesoge, Det norske samlaget, Oslo.