Last ned teksten som lydfil (mp3)

Denne røde bygningen i Bispegata 9b ble bygget i 1855 for å huse Norges eldste døveskole. Fra skolen ble grunnlagt i 1825 foregikk undervisningen i lånte lokaler, men med denne bygningen fikk skolen sin faste holdepunkt i byen. Ved begynnelsen av 1800-tallet måtte døve barn sendes til København for å få utdanning, noe som var kostbart for byens fattigkommisjon. Det ble vurdert å starte en døveskole i Christiania, men Trondheim ble valgt pga. Andreas Christian Møller, som var den eneste med utdanning og erfaring i å undervise døve barn i Norge på dette tidspunktet. Han var sønn av en skomakermester i Trondheim og hadde selv blitt sendt til døveskole i Danmark som 14-åring. Skolen fikk navnet Døvstummeinstitutet i Trondhjem og var den eneste døveskolen i Norge fram til midten av 1800-tallet.  

Barn kom fra hele landet til Trondheim for å gå på skolen, mange fra de var kun 8 år gamle. De måtte reise langt og over flere dager, noe som gjorde at de var borte hjemmefra i lang tid. Noen av barna dro kun hjem i sommerferien.  

Det kom mange samiske døve barn til skolen. Man kan finne noen av dem i folketellingene for Trondheim. For eksempel i bildet nedenfor finnes det informasjon om en elev som reiste helt fra Karasjok for å komme på skolen. Utdraget er fra folketellingen i 1910, så Per var 15 år på dette tidspunktet: 

I 1943 reiste Kirsten Sara Ørsnes fra Kautokeino til Trondheim for å gå på skolen. Da var hun 10 år gammel. Hun ble intervjuet av datteren sin i 2009. I intervjuet forteller hun om tiden før hun dro til skolen, oppvekst i Kautokeino, opplevelser under krigen og minner fra skoledagene ved døveskolen. Her er noen utdrag fra det hun forteller. Du kan lese hele intervjuet i lenken nederst. 

Hvordan var det å være samisk elev på skolen? Kirsten husker ikke at det var mye prat om det på skolen. Hun hadde med seg kofta fra Kautokeino og husker at husmor der hun bodde likte å vise henne fram til vennene sine. Barna fra skolen kunne bli tatt på “kaffebesøk” til rike borgere i byen for å få donasjoner til skolen: 

Ellers så husker jeg godt husmor, fordi hun likte å ta på meg kofta og dra på besøk til sine venner når hun hadde fri. Da gikk vi i gata slik at hun kunne vise meg frem og så på besøk til noen. Det kunne bli sene kvelder og jeg var ofte trøtt og sliten når vi kom tilbake. Neste morgen var jeg trøtt på skolen. Dette varte helt til jeg kom i 3. eller 4. klasse. 

Da krigen var over, kunne alle elevene reiste hjem. Jeg reiste til Kvænangen og mor og far kom og hentet meg. Der sa jeg til mor at jeg ikke ville ha samiske klær på skolen. Jeg ville hun skulle gjemme dem hjemme. Eller gi dem til Ellen, min slektning. Jeg var så lei av at husmor og andre lærere tok meg med ut på kaffebesøk for å vise meg fram. Jeg ville jo leke med barna på døveskolen. Det var et slit å bli vist frem på det viset. Men det siste sa jeg ikke til mor. 

Så da høsten kom og jeg var tilbake på døveskolen spurte husmor etter mine sameklær. Hun sa jeg var dum som hadde lagt dem igjen hjemme. Jeg svarte ikke. Jeg orket ikke. Rektor mente også at jeg skulle ha tatt med meg sameklærne. 

Selv om mange av elevene dro hjemmefra i ung alder og savnet familiene sine, opplevde mange elever en glede over å møte andre barn og ungdom som også var døve, som de kunne kommunisere med. Noen barn kom fra hjem der ingen kunne tegnspråk, og da levde de i en isolert verden. De samiske barna kunne miste tilknytning til sin samiske kultur, men samtidig ble de en del av et annet felleskap. Kirsten Sara Ørnes beskriver denne konflikten: 

I dag er det slik at jeg føler meg samisk, ikke norsk, men jeg kan ikke språket. Jeg bruker norsk. Jeg ble skolert vekk fra min kultur, men husk at det var nødvendig. Kautokeino hadde ikke kunnskap eller tilbud til døve elever. Alternativet hadde vært å ikke få skolegang i det hele tatt. Hva da? Det er vondt å ha mistet sitt språk og sin kultur, men jeg fikk et annet som jeg kan kommunisere på. Jeg har også fått kulturtilhørighet til et døvemiljø. Når jeg møter mine skulle jeg ønske jeg kunne samisk. Men den gang var det ikke snakk om samisk på døveskolen. Og langt i fra at familien kunne lære tegnspråk. Jeg hadde god kontakt med min bror. Etter å ha vært borte lenge og kommet tilbake som voksen, ble det ikke det samme. Vi kjente ikke hverandre. Ting endrer seg over år og jeg var veldig skuffet da jeg oppdaget at jeg var en fremmed. Det var så mye som hadde skjedd på disse årene. 

Kilder og videre lesing

Folketelling 1910, Digitalarkivet. 009 Per Anti - 03 - 0017 Søndregate 13 - 020 - Tellingskretsoversikt - Folketelling 1910 for 1601 Trondheim kjøpstad - Digitalarkivet 

Norsk døvemuseum, Museene i Sør-Trøndelag.

Sara, K. (2010), “Fra Kautokeino til døveskolen”, Samisk skolehistorie 4. 

Takk til Kristin Sara for informasjon og tillatelse å publisere sin mors historie.