Tre av utfordringene

Prioritering innen helse og omsorg er vanskelig. Hanne Marie Rostad var én av tre gjesteredaktører for temanummer om prioriteringer i helse- og omsorgstjenestene. Her er tre utfordringer knyttet til prioriteringer som hun trekker frem.

Det er sterkt faglig og politisk trykk på prioritering for tiden. Politikk handler nettopp om fordeling og prioritering. Hva er rettferdig fordeling av ressurser, hvem skal få hva av tjenester, for hva, hvor mye, når og på hvilket grunnlag? 

Derfor har Tidsskrift for omsorgsforsknings laget et temanummer om nettopp prioritering.

Rostad, sammen med Anette Fagertun og Carl Tollef Solberg, var gjesteraktører for utgaven. Artiklene i temanummeret leser du her. Alle er fritt tilgjengelige.

Når Rostads skal peke på tre utfordringer når det gjelder prioriteringer, trekker hun fram disse:

1. Å prioritere på begrenset beslutningsgrunnlag. 

Det er generelt lite kunnskap og systematisk dokumentasjon om effekten av tiltak i kommunale helse- og omsorgstjenester. Ofte baseres beslutninger på antatte behov og hva som kan gjøres innenfor stramme budsjetter. Dette gir ikke alltid et godt grunnlag for prioriteringer.

2. Det er viktig å ha prioriteringskriterier som helse- og omsorgstjenester i kommunene kan bruke og som de synes er nyttige.

Helse- og omsorgstjenestene prioritere med utgangpunkt i kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet. Samtidig brukes ikke kriteriene eksplisitt. Det er tidligere vist et behov for bedre kunnskap om hva som ligger i begrepene, og å jobbe med å få en omforent forståelse av begrepene blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten (på ulike nivå) og innbyggerne. I tillegg til å kunne bruke dem, må kriteriene også oppleves nyttige. For eksempel: Hvordan skal man vurdere nytte når man har begrenset kunnskap om hva som faktisk er nyttig? Hvem skal lage kriteriene, og på hvilket nivå? Et eksempel fra en artikkel i temanummer er: Hva er mest nyttig for kommunene når de skal tildele sykehjemsplasser? Skal de bruke nasjonale kriterier eller lokale kriterier? Hvor mye rom skal kriteriene gi for skjønnsmessige vurderinger?

3. Hvordan kan man best støtte prioriteringsbeslutninger på klinisk nivå?

Flere artikler i spesialnummeret diskuterer dette. Også tidligere forskning viser at for eksempel sykepleiere i hjemmesykepleien ofte føler seg begrenset av detaljerte og tidsstyrte arbeidslister som ikke gir rom for å prioritere sykepleien til pasientens behov. Noen opplever å «ha tvangstrøye», «bli regelbryter», eller «mistillit» fordi føringene som legges for prioriteringsbeslutninger er for spesifikke til at de kan tilpasse helsehjelpen til tjenestemottakers behov.

Andre ansatte opplever at retningslinjene er for vage. Dette kom blant annet fram spesielt under covid-19-pandemien. Det er flere eksempler på ansatte som ikke opplever støtte til å prioritere riktig. Det fører til at de føler seg ansvarlige for og alene om vanskelige beslutninger.