Mer enn trening

Behovet for helsefremmende recoverystøttende tiltak i psykisk helsearbeid er stort. Det er ikke kapasitet til å hjelpe alle. Dermed følger et behov for verktøy som personer med psykiske helseutfordringer selv kan ta i bruk. Fysisk aktivitet er et slikt verktøy, sier førsteamanuensis Kjersti Karoline Danielsen.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 05.11.2021

Hun har studert bruken av fysisk aktivitet i psykisk helsearbeid.

Tilrettelagt trening

– Hensikten med vår studie var å undersøke hvordan personer med psykiske utfordringer erfarer å delta i tilrettelagt trening på et kommunalt aktivitetssenter, og hvilken rolle tilrettelagt trening kan spille for å støtte den enkeltes recoveryprosess, forteller hun.

Kjersti Karoline Danielsen er tilknyttet Universitetet i Agder og Senter for omsorgsforskning, og har oppsummert kunnskapen om fysisk aktivitet i psykisk helsearbeid for Omsorgsbiblioteket. Sammen med medforfattere har hun skrevet en artikkel om tilrettelagt trening for personer med psykiske helseutfordringer i International Journal of Environmental Research and Public Health.

Klikk her for å lese oppsummeringen

Klikk her for å lese artikkelen

På innsiden

Med kvalitativ metode ble data samlet inn gjennom dybdeintervju med ni personer med psykiske helseutfordringer som trener på et aktivitetssenter.

Når deltakerne snakket om sine erfaringer med treningen på aktivitetssenteret, sammenlignet de ofte «inne» eller «på innsiden» med «utenfor», som om det å være inne på aktivitetssenteret var noe annet enn å være ute i samfunnet.

På innsiden opplevde deltakerne at de ble akseptert, sett og hørt som individer, støttet i henhold til deres behov, og respektert og verdsatt som mennesker.

– Omverdenen representerte et miljø som tidvis var ubehagelig og som noen ganger føltes kaldt og fiendtlig. På innsiden trengte de ikke bruke energi på å skjule sine sanne følelser, sine økonomiske, fysiske eller mentale kamper, og de kunne bli akseptert som de var. Denne opplevelsen åpnet opp for selvaksept, å føle seg verdsatt, og en mulighet til å kunne drive med trening, som de ofte ga opp i andre treningsmiljøer, forklarer Kjersti Karoline Danielsen.

Kom som du er

For å komme inn på aktivitetssenteret trengte de ikke å fylle ut skjemaer, bli intervjuet, vurdert eller gjennomgå tidkrevende byråkrati. Ingen henvisning var nødvendig og det var ingen venteliste.

– Disse erfaringene stod i kontrast til deres tidligere erfaringer med å komme nye steder, som ble opplevd som utfordrende og tidkrevende. For deltakerne ble byråkratiet andre steder også opplevd som om de ble bedt om å vise seg verdige eller kvalifiserte til å bli tilbudt hjelp. Ettersom det å gå på aktivitetssenteret var «gratis», var økonomi heller ikke et hinder for deltakelse, sier Kjersti Karoline Danielsen.

Deltakerne fortalte at de kunne komme som de var.

Mer enn bare trening

Å delta på treningen var «mer enn bare trening». Deltakerne beskrev hvordan de kom i kontakt med andre mennesker, at det var et gjensidig støttende miljø, og noen snakket om de andre deltakerne som familie. Trening ble også omtalt som den beste medisinen.

Mellomstasjon for veien videre

Et overraskende og viktig funn i studien var at deltakerne opplevde aktivitetssenteret som en «mellomstasjon for veien videre».

– Det ble sett på som et sted de kunne være inntil de fikk nok selvtillit til å trene på et ordinært treningssenter og gå tilbake til skole eller arbeidsplasser. I tillegg, som også vist i tidligere forskning, indikerer resultatene at deltakerne erfarte deltakelse i tilrettelagt trening på aktivitetssenteret sammen med andre i samme situasjon, som en god strategi til selvhjelp, forteller Kjersti Karoline Danielsen.