120 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
110
og «splittet opp», i stedet for «å føre sammen». Marian ga uttrykk for det på denne
måten:
«
Ja, hvis jeg kommer hjem til mat jeg ikke liker, eller som er kald, så er det
mindre sjanse for at jeg har en god dag resten av dagen, for da blir jeg automa-
tisk mer sint og mer grinete enn hvis jeg kommer hjem til mat som jeg liker.
»
I slike tilfeller representerte måltidet, som hverdagsrutine og ritual, ikke et tegn på fel-
lesskap og samhørighet. Det ble nærmest en markør for det motsatte. Som nevnt over
kunne årsaken være maten som ble servert; at ungdommene ikke likte den. De ga gjer-
ne uttrykk for dette enten i forkant av eller under måltidet, og det syntes å
gjøre noe
med
atmosfæren og samspillet. Måltidsseansen ble mer anstrengt. Det var vanskelig å
få i gang en positiv dialog. Ungdommene kunne bli mer eller mindre tause, og samta-
len rundt bordet pågikk kun mellom de voksne.
Det var også tilfeller hvor ungdommen kjente på misnøye og/eller ulike personlige
utfordringer. Humøret svingte, og de ønsket ikke å være sosiale: «
Det er jo sånn, enten
så vil jeg være sosial, eller så vil jeg ikke
». Kim opplevde at det var vanskelig å delta
ved alle måltidene og å være del av et fellesskap, når hun i utgangspunktet var reser-
vert og ønsket å være for seg selv. Silje fortalte at opplevelse av kjedsomhet hadde
betydning for matinntaket; hun kunne spise mer og knyttet ikke alltid inntak av mat til
bestemte måltidstidspunkt hvor hun satt i lag med andre. Mat kunne også spises på
andre tidspunkt, når en bestemt følelse tilsa det. Det varierte imidlertid hvor fritt en sto
med hensyn til å lage seg mat utenom de faste måltidene. I følge ungdommene kom
det an på hvem av de voksne som var til stede i huset. Hvem som var til stede, kunne
også ha betydning for deltagelsen ved fellesmåltidene. Kim sa det slik:
«
Det er noen ganger jeg for eksempel kan hoppe over måltidene fordi jeg ikke
orker å omgås de som er på jobb da
.»
Det å utebli fra felles måltider var en måte å uttrykke seg på, å si noe om en situasjon,
et forhold eller en relasjon. Uenigheter og konflikter knyttet til det å stå opp og gå på
skolen, eller knyttet til inndragning av data og mobil, kunne eksempelvis ha betydning
for om ungdommen stilte til fellesmåltidene samme dag. Å ikke ta del i fellesskapet
rundt måltidet kunne både være en måte «å si ifra» om at situasjonen ikke var grei, og
et uttrykk for at ungdommen syntes det var vanskelig å være sosial med de andre på
det aktuelle tidspunktet.