32 / 180
28
Lære for livet
synlig når vanskelige avgjørelser skal tas. Når enklere, bedre juridisk definerte be-
slutninger fattes, opplever vi pårørende noen ganger at vår mening verken blir et-
terspurt eller vektlagt. Hvordan defineres grensen for at vår meninger blir viktige?
Du sitter der i stolen din og kan ikke gi meg svaret på noen av disse spørsmå-
lene. Likevel er det bare slik at jeg må forholde meg til dette. På dine vegne.
3.5.2 Vekst til avhengighet
I dag skinner solen. Solvarmen brer seg ut over stuen din. Jeg rusler litt rundt i
huset ditt. Rydder. Ser i kjøleskapet etter noe kaldt å drikke. Kjenner at livet kan
være godt å leve. Kaster et blikk på deg og småprater om alt og ingenting. Du hen-
ger med hodet. Øynene har et fiksert innadvendt blikk. Hva ser du? Hva tenker
du på? Jeg kjenner deg. Du smiler når vi møtes. Likevel vet jeg ikke hva du ser. Jeg
kjenner ikke tankene dine. Du har lagt ut på din egen reise. En reise du verken
har ønsket eller blitt oppfordret til. Det er livet som har tatt deg med. Med til livet
der urettferdigheten, ensomheten og smerten får all den plassen de ikke fortjener.
Hvis vi kunne tale sammen med ord, ville jeg kommet nærmere deg. For meg
er det slik at ordene må være i bevegelse for å nå deg. Det kommer få ord ut av din
munn. Jeg vet du ikke er ordløs. Jeg kan bare ikke høre deg tale. Høre at du sier at
du er glad i meg. Jeg trenger så inderlig de ordene jeg ikke hører. Du hører meg.
Hører meg si at du er verdens beste. At jeg er glad i deg.
I slike stille stunder går tankene tilbake til da du var barn. Stemningen forster-
kes av bilder fra barnehagen, skolen, nabolaget. Du hadde store, forventningsfulle
og utadvendte øyne og inviterte alle interesserte inn i din verden. Pappa, pappa
vet du hva. Pappa, pappa, det er noe jeg må vise deg. Du elsket naturen. Blader.
Små kryp. Blåbær og markjordbær. Du plukket og plukket. Jeg ser deg i glad og
ivrig lek med de andre barna. Jeg ser et bilde der du er oppslukt i en samtale med
en kamerat og tenker på hvordan du glad og fornøyd tok det som en selvfølge at
de andre ville være sammen med deg. Leken og samtalen gikk i en god samklang
og turtaking. Du og han. Han og deg.
Senere var det mer og mer du som snakket hele tiden. Du var en av dem man
sier snakker hull i hodet på folk. Du snakket og snakket. Du snakket så mye at
du ble en av de andre. Med andre ord mener jeg at du ble sett på som annerledes.
Det var ingen selvfølge lenger at du hadde noen å være med. Sett fra utsiden, fra
observatørens synsvinkel, begynte du å skille deg ut. Skille deg ut som en med så
mye lyd at ingen andre kommer til orde. I stigende grad ble du stående utenfor.
Sett fra observatørens ståsted, ble du en av de andre. Et av de barna som ikke pas-
set inn. Et av de barna som utfordret omgivelsenes hverdagsrytme.