laere_for_livet

Kapittel 3 Funksjonshemning, helse og utdanning

Det skjedde noe med deg den høsten, i første klasse. Første skoledagen da alle

var samlet i klasserommet for første gang, så jeg at du trengte meg på en måte

jeg ikke hadde sett før. Det var da jeg så at du ikke var bare én blant alle elevene.

Du gjorde deg gjeldende på din egen måte. Jeg så at du speidet etter meg, selv om

jeg var rett i nærheten. Jeg så deg, men du strevde med å se meg. Du ble urolig.

Snakket hele tiden. Da kjente jeg meg litt flau og urolig. Nå skjønner jeg hvorfor.

Du søkte trygghet. Du trengte å se meg. Jeg tenkte: Hva tenkte læreren om meg

som hadde et barn som forstyrret? Jeg kjente meg utsatt og beglodd. Vi var to som

skilte oss ut denne dagen. Det var noe som ikke stemte. Jeg håpet det ville gå over.

Du trengte litt tid. Det gikk ikke over. Det motsatte skjedde. Jeg så at du forandret

deg. Ikke til det verre. Nei, til en annen, mens du var den samme. Du ble større og

ville klare deg selv, men ble likevel mer avhengig. Vekst og avhengighet. Vekst til

avhengighet skulle bli din livsmelodi.

3.5.3 Rett til rettferdighet?

I skolens verdigrunnlag og retningslinjer er grunntonen at det skal vises respekt

for ditt menneskeverd og din autonomi. For de fleste elever er det selvsagt og går

av seg selv.

Plutselig ble det veldig viktig å understreke at du hadde like rettigheter som

alle de andre elevene. Hvorfor ble det nødvendig å fremheve nettopp dine ret-

tigheter og ditt menneskeverd? Ligger det under at du utfordret «systemet» på

en slik måte at det måtte sies? At du bare ved å være til var en forstyrrelse i den

pedagogiske ro og orden? Når jeg ser i bokhyllen din, ser jeg mange permer med

vedtak fra ulike instanser og etater. Når jeg ser disse og tenker tilbake, vet jeg at du

ble en utfordring for både skolesystemet og den enkelte lærer. Jeg vil likevel tilbake

til dette med verdier og idealer. Eller rettere, verdier og realiteter. I dag sitter du

igjen med realitetene, kanskje skolen har beholdt sine idealer.

Når selvsagte idealer må sies, er det «fare på ferde». For meg var det selvsagt at

du var like mye verdt som de andre elevene, men det gjorde noe med meg da jeg

erfarte at skolens folk og de andre gode hjelperne var fanget i en annen forståelse.

Jeg opplever at den sterke fremhevingen av din autonomi og ditt menneskeverd

samtidig skjuler noe. Det er som om måten dette gjøres på gjennom fremheving

av skolens idealer, samtidig er skolemaktens pulsslag. Jeg tenker at det ble nødven-

dig å fremheve dine rettigheter fordi du blir et problem for skolens og dens folk. Et

problem som skulle håndteres ved å påpeke behovet for spesialpedagogiske tiltak.

Når det blir spørsmål om spesialpedagogikk, er det grunn til å spørre om det er

undervisningen eller du som er spesiell? Skulle undervisningen bøte på problemet,