45 / 58
del 4 | diskusjon og konklusjon
43
SAMLET DISKUSJON OG KONKLUSJON
Nanna S Kayed, Thomas Jozefiak, Tormod Rimehaug,
Torill Tjelflaat & Lars Wichstrøm
I studien «Psykisk helse hos barn og unge i
barneverninstitusjoner» har forskningsassistenter
reist til barneverninstitusjoner over hele landet og
kartlagt 400 ungdommer i institusjonene der de bor. Vi
har fokusert på følgende forskningsspørsmål i denne
rapporten:
• Å få kunnskap om barn og unge i aldersgruppen
12–20 år som er plassert i barneverninstitusjon
med fokus på psykiske lidelser og ungdommenes
livskvalitet.
• Å få kunnskap om barnas og ungdommenes
behov for og bruk av helsetjenester for psykiske
helseplager.
• Å identifisere forhold ved institusjonen som kan
ha betydning for barna og ungdommenes helse
og tilpasning.
Resultatene gir et tilstandsbilde på hvordan
ungdommene hadde det da forskningsassistentene
var til stede på institusjonene.
Vår studie viser at 76 % av ungdommene som er
plassert i barneverninstitusjon hadde en psykiatrisk
diagnose med funksjonsnedsettelse innenfor de 3
siste månedene. Dette er en svært høy forekomst og
dokumenterer at ungdommene har behov for hjelp
og behandling for det de sliter med. Det er derfor
svært viktig med gode rutiner for en bred kartlegging
før ungdommene plasseres i et institusjonstilbud,
slik at personalet vet hvilke ressurser/sterke sider
ungdommene har, hvilke utfordringer det må jobbes
med og eventuelt hvilken behandling som må
fremskaffes.
Undersøkelsen dokumenterer en bekymringsfull
høy forekomst av komorbiditet (samsykelighet)
mellom atferdsforstyrrelser og internaliserte
lidelser. Det er nylig blitt innført differensiering i
institusjonstilbudet der ulike institusjoner er rettet
mot henholdsvis omsorg, atferd og rus. Behovet for en
slik differensiering er åpenbart, da man ikke ønsker
smitteeffekter. Samtidig vil et økt fokus på regulering
av atferd, med klare regler, belønningssystemer og
konsekvenser ved brudd på regler, «time-out», i liten
grad være gunstig overfor ungdom som samtidig
har angst lidelser og depressive lidelser, eller der
atferden kan forklares ut fra Asperger syndrom
eller tilknytningsforstyrrelser. Våre resultater viser
nemlig at 23 % av ungdommene fyller de diagnostiske
kriteriene for Asperger syndrom, av disse fylte 17 %
kriteriene for en alvorlig atferdsforstyrrelse. Videre er
det 36 % av ungdommene vi har undersøkt som har
en atferdsforstyrrelse eller et rusproblem. Av disse
hadde 72 % også en annen diagnose som kan tenkes
å være den underliggende årsaken eller som kan
komplisere en behandlingsprosess: Depresjon, angst,
ADHD, en tilknytningsforstyrrelse eller Asperger
syndrom. Dette betyr at flertallet av dem som framtrer
med et atferds- eller rusproblem kan bli feilbehandlet
hvis de bare blir forstått og forsøkt hjulpet ut fra
kjennetegnene til atferds- og rusproblemer.
Det kan også være ugunstig å forme enkelte
barneverninstitusjoner spesielt for internaliserte
vansker, grunnet høy komorbiditet med
atferdsvansker (CD), ADHD og Asperger syndrom.
Både den juridiske strukturen og den nye faglige
spesialiseringen av institusjonene forutsetter at
ungdommene kan kategoriseres ut fra en entydig
hovedproblemtikk. Dette stemmer dårlig med
virkeligheten vi har funnet.
Det er en pågående debatt om hvilken betydning
standardiserte kartleggingsverktøy skal ha når
man utreder barn (Backe-Hansen et al., 2011;
Skilbred, Iversen, & Jakobsen, 2013). Standardiserte
kartleggingsverktøy øker muligheten for å avdekke
barnets problemer sammenlignet med å bruke
samtale og klinisk skjønn alene (Levitt, 2009).
Samtidig er man redd for at slike kartleggingsverktøy
ikke er sensitive nok til å fange opp den komplekse
problematikken barnevernsbarn befinner seg i
(Skilbred et al., 2013). En kartlegging ved hjelp av et
standardisert psykiatrisk intervju av barn og unge
som er plassert i barneverninstitusjoner er viktig av
DISKUSJON OG KONKLUSJON
DEL 4