47 / 58
del 4 | diskusjon og konklusjon
45
av kort varighet og at ungdommene opplever mange
flyttinger, noe som vanskeliggjør å etablere gode
og nære vennskap med skolekamerater eller andre
man treffer gjennom fritidsinteresser. Vennskap
er spesielt viktig for den psykologiske utviklingen i
ungdomstiden, da intimitet, fellesskap og fortrolighet
med venner er sentralt (del Valle et al., 2010).
I Norge har man en tradisjon for å skille
barneverntjenesten fra helsetjenesten. Dette gjør at
ungdommene som er plassert i barneverninstitusjon
ikke er garantert å få den helsehjelpen de har krav på.
Vi vet at 90 % av ungdommene oppgir at de har bodd
i barneverninstitusjon i løpet av de 3 siste månedene
og at forekomsten av minst én DSM-IV diagnose
innenfor de 3 siste månedene er på 76 %. Når kun 25
% av ungdommene oppgir at de har fått hjelp fra BUP
innenfor dette tidsrommet og bare 38 % oppgir å ha
fått noen som helst form for psykiatrisk hjelp i samme
tidsrom, er dette etter vår mening urovekkende
lavt. Den høye forekomsten av komorbiditet
(samsykelighet) mellom angst, depresjon og alvorlige
atferdsforstyrrelser reflekterer kompleksiteten i det
disse unge sliter med. Det finnes i dag evidensbaserte
psykiatriske intervensjoner for disse lidelsene, men
kunnskapen om hva som er den beste behandlingen
og omsorgen for ungdom med komplekse problemer
er ennå for svakt utviklet.
Selv når ungdommen oppgir å ha vært i kontakt med
psykiatrien, vet vi ikke noe om kvaliteten på tilbudet
som er gitt eller effekten av dette. På bakgrunn av
den høye komorbiditeten mellom nevropsykiatriske
diagnoser, internaliserende- og eksternaliserende
lidelser og tilknytningsforstyrrelse, byr denne
typen pasienter på spesielle utfordringer for
behandlingsapparatet.
Ansatte i barneverninstitusjoner er hovedsakelig
utdannet og kompetente i miljøterapi, det vil si til
å tilby et positivt sosialt miljø, gi omsorg og sette
grenser. De er ikke utdannet i å se psykiske vansker,
forstå psykiatriske diagnoser eller drive psykiatrisk
behandling. I tillegg er det tillatt å ha inntil 50 %
ufaglærte blant ansatte i barneverninstitusjoner
(Barnevernloven, 2008). Barneverninstitusjoner har
ikke forutsetninger for å ivareta fullverdig oppgavene
som hører til innen psykisk helsevern for barn og
unge (BUP). Ettersom de barnevernansatte ikke har
den psykiatriske fagkompetansen og ungdommene
har store utfordringer knyttet til komorbiditet av
internaliserte og eksternaliserte lidelser, og det er
en stor utfordring hvordan ungdommene skal få det
skreddersydde behandlingstilbud de har rett og krav
på.
Det har blitt hevdet at henvisninger for barnevernsbarn
til BUP blir avvist fordi omsorgssituasjonen er uavklart
eller at ungdommene ikke er motiverte (Aamodt, 2011;
Agledal et al., 2006). I en rapport fra Helsetilsynet
(2012) slås det fast at det finnes lite forskning på
om dette fortsatt er tilfelle etter at det kom nye
retningslinjer for poliklinikker for psykisk helsevern i
2008, men en rapport av Lurie (2010) indikerer at dette
er noe som fortsatt diskuteres som en utfordring blant
ansatte i barnevernet og BUP.
Tanken om å reorganisere barneverntjenesten og
barne- og ungdomspsykiatrien er i midlertidig ikke ny.
Sitter og Wessel Anderson (2008) beskriver hvordan
det daværende Sosialdepartementet og Barne- og
familiedepartementet i 1992 initierte et prosjekt som
hadde som formål å styrke samarbeidet mellom
ulike offentlige tjenester og skape et bedre tilbud
til deres brukere. Seks fylkeskommuner deltok
(Oslo, Hedemark, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-
Trøndelag og Troms). Fylkeskommunene valgte ulike
tilnærminger til prosjektet. Dette prosjektet førte ikke
til noe varig forbedring i tilbudet.
Flatøutvalget (NOU, 2009) forslo at barnevernet og
helseforetakene skulle opprette felles institusjoner.
Man ser derimot at den eneste institusjonen som
da eksisterte som et samarbeid mellom barnevern
og PHBU, Seljelia, ble omdefinert til annet formål
i 2010 (Lurie, 2013). Oslo kommune og Ullevål
universitetssykehus hadde i en felles satsing gode
intensjoner om å etablere helhetlig omsorgs- og
behandlingstilbud (Barne- og familietaten, 2010), men
har ikke lyktes med dette. Helse-Nord Trøndelag og
BUFetat region Midt-Norge har i 2014 etablert et tilbud
med felles akutt plassering av ungdom mellom 12-18
år ved Sykehuset Levanger, og utvider med felles akutt
utredning av plasserte barn og unge i 2015.
På bakgrunn av resultatene i vår studie mener vi
myndighetene nå er nødt til å ta inn over seg alvoret
i at et så høyt antall av unge under offentlig omsorg
har psykiske lidelser som er behandlingstrengende,
og ikke får den helsehjelpen de har behov for. Den
nære historie viser at man ikke rent administrativt
kan «organisere seg bort» fra problemet med at
så mange unge i offentlig omsorg har psykiatriske
diagnoser. Man må i fellesskap, på tvers av lovverk,
departementer og direktorater, utvikle nye, gode
behandlingstilbud for unge i barneverninstitusjoner.
Dette må jobbes frem gjennom intervensjonsforskning
og implementering av modeller som har vist seg å
være effektive. Dette vil nødvendigvis ta tid og kreve
ressurser. I et samfunnsøkonomisk perspektiv burde
både klinkere, barnevernansatte og myndighetene
ha interesse av å bedre den psykiske helsen til
ungdommer i barneverninstitusjoner, fordi man vet
at psykiske lidelser i ungdomsårene fører til svak
fungering i voksen alder (Giaconia, Reinherz, Paradis,
Hauf, & Stashwick, 2001).