46 / 58
44
del 4 | diskusjon og konklusjon
flere grunner. En solid fundert diagnostisering har
stor verdi fordi det etter hvert er utviklet effektive,
evidensbaserte behandlingstilbud og intervensjoner
for de ulike psykiatriske lidelsene. For at institusjonen
skal hjelpe ungdommene til å få slik hjelp må de ha
kunnskap om de psykiatriske lidelsenes omfang og
alvorlighetsgrad, slik at lidelsene blir oppdaget og
riktig instanser for helsehjelp blir kontaktet. Også
ut fra et organisasjonsperspektiv er det viktig at
barneverninstitusjonen er organisert på best mulig
måte ut fra både barnas forutsetninger og behov,
og de ansattes kompetanse. Dette krever blant
annet reliabel og valid kunnskap om forekomsten av
psykiatriske lidelser og komorbide lidelser.
Når det gjelder ungdommenes subjektive opplevelse
av livskvalitet er det spesielt to hovedområder
som peker seg ut i våre resultater. Det ene er at
de oppgir å ha lavere livskvalitet enn befolkningen
generelt, og det andre er at de har en subjektiv
opplevelse av dårlig fysisk helse. Årsaken til dette
kan være at ungdommene i barneverninstitusjoner
har livserfaringer (omsorgssvikt, mishandling og
traumer) som den generelle befolkningen ikke har i
samme grad. Forskning har vist at langtidseffektene
av å vokse opp med mishandling er forbundet med
økt forekomst av senere alvorlige helsemessige
komplikasjoner som type II diabetes og hjerte- og
karsykdommer senere i voksenlivet (Springer et
al., 2007; Thurston et al., 2014). Det er derfor lite
hensiktsmessig å operere med et skille mellom
psykisk og fysisk helse.
Resultatene våre viste også at det å være plassert i
barneverninstitusjon uten samtykke ble opplevd som
mer belastende av ungdommene og var forbundet
med å ha hatt flere bosteder utenfor hjemmet, i regi
av barnevernet. Plassering uten samtykke hadde
også sammenheng med høyere forekomst av minst
en DSM-IV diagnose, og særlig høyere forekomst av
alvorlige atferdsforstyrrelser og angstlidelser.
Våre resultater viste at ungdommene synes de har
det ganske bra på institusjonene. Dette bekrefter
Rambølls siste brukerundersøkelse (2014) der
59 % av institusjonsbarna rapporterte at de alt
i alt har det bra. Det var en tydelig diskrepans
mellom ungdommenes og institusjonsledernes
opplevelse av det sosiale miljøet på institusjonen,
der institusjonslederne generelt oppfattet det sosiale
miljøet som mer positivt enn ungdommene. Dette
er ikke et uvanlig resultat når man sammenligner
ungdommers rapport med voksnes rapport. Man
ser det samme mønsteret også for psykisk helse
(Achenbach & Rescorla, 2001) og livskvalitet
(Sattoe, van Staa, & Moll, 2012; Upton, Lawford, &
Eiser, 2008). Det som er spesielt for deltakerne i
vår studie, og som kan ha påvirket resultatet, er
den skjeve maktbalansen det er mellom de som er
plassert i barneverninstitusjonene og de som jobber
der. Divergensen kan føre til omgivelser preget av
konflikter basert på utydelighet og ulike forventninger.
Mange barnevernsbarn har flere flyttinger mellom
ulike omsorgstiltak, og særlig ikke planlagte
eller «utilsiktede» flyttinger blitt sett som en
risiko for barns utvikling (Vinnerljung & Sallnäs,
2008). Det er også forskning som viser at mange
barn er velfungerende og har gode relasjoner til
sine opprinnelige omsorgspersoner til tross for
flyttinger i sine plasseringsforløp (Andersson, 2009).
Christiansen, Havik, og Anderssen (2010) framhever
at situasjonene rundt flyttinger kan være svært ulike.
For enkelte barn kan flytting oppleves å være til det
bedre, mens for andre barn kan en flytting oppleves
som et svik eller en avvisning som det er vanskelig
å leve med (Havnen, 2013). Dette reflekteres også i
våre resultater, der 1/3 av barna opplevde det å bli
plassert i barneverninstitusjon som noe positivt, og
de som var plassert med samtykke opplevde det
som bedre enn de som er plassert uten samtykke.
Tidligere funn om usikre årsakssammenhenger
mellom barns flyttinger og fungering har ført til at
flere forskere har stilt spørsmål ved om prinsippet
om stabilitet i plasseringer bør nyanseres, og
at fokus først og fremst må rettes mot barn og
unges relasjoner og familietilhørighet (Andersson,
2009; Barber & Delfabbro, 2005; Christiansen,
2011; Whittaker, 2010). I den sammenheng vekker
forekomsten av tilknytningsforstyrrelse vi finner i
studien på 21 % bekymring. Til sammenligning vet vi
at forekomsten av tilknytningsforstyrrelse i Barne-
og ungdomspsykiatrien (BUP) ligger på under 5 %
(upubliserte data fra HelBUP, St. Olavs hospital).
Ungdommer med tilknytningsforstyrrelser har
spesielt behov for kontinuitet over lengre tid med
stabile voksne omsorgspersoner, samtidig som de i
større grad også belaster og utfordrer de relasjonene
de har. Dette er behov som er vanskelige å møte på en
god måte slik barneverninstitusjonene er organisert
i dag, der faglige føringer er korte plasseringer og
tilbakeføring til opprinnelsesfamilien. For enkelte
av ungdommene som mottar et institusjonstilbud
er det ikke noe ventende nettverk å sende dem
tilbake til etter institusjonsoppholdet. Dette kan
resultere i flere flyttinger og nye relasjonsbrudd.
Spesielt viser resultatene fra vår studie at jenter
er hyppig representert i gruppen som har flyttet
mer enn 5 ganger. For enkelte ungdommer er det
kanskje det beste alternativet å bli boende i én
barneverninstitusjon over en lang tidsperiode.
Resultatene våre viser også at ungdommene
har vanskeligheter med å knytte vennskap med
ungdommer utenfor institusjonen. Dette kan ha
sammenheng med at institusjonsoppholdene ofte er