11 / 40
11
Deltakelse i arbeidslivet blir ofte brukt som en indi-
kator på integrasjon. Grupper som kommer dårlig ut
på arbeidsmarkedsstatistikken, vil som regel både
ha dårligere levekår og større vansker med å delta på
samfunnets ulike arenaer. Innvandrerbefolkningen er
i denne sammenhengen en sammensatt gruppe, og
variasjonen i sysselsettingsgrad er stor. Det generelle
bildet er at innvandrere fra Europa og Nord-Amerika har
en sysselsettingsgrad på linje med gjennomsnittet i be-
folkningen, mens innvandrere fra Asia, Afrika og Sør- og
Mellom-Amerika ligger vesentlig lavere på statistikken. I
gjennomsnitt er ledigheten for disse gruppene tre til fire
ganger så høy som i befolkningen som helhet (SSB 2015).
Men også dette bildet må nyanseres. Her er det store
kjønnsforskjeller, her er det utdanningsforskjeller, og
som vi har vært inne på – her er mye avhengig av botid.
Hvis du har vokst opp i Norge og har norsk utdanning,
er forskjellen mellom minoritet og majoritet liten. Hvis
du er relativt nyankommen, kan forskjellene være store.
Men også her er det individuelle forskjeller. Bak tallene
finner vi både den nyankomne «raceren», og vi finner
analfabeten som har bodd her lenge uten å få innpass i
arbeidslivet.
LIKEVERDIGE
OFFENTLIGE TJENESTER
Nyankomne innvandrere møter mange utfordringer som
nye i Norge. De skal gjerne forholde seg til et samfunn
med nye levemåter og skikker, rettigheter og plikter,
verdier og normer. Mye av det etniske nordmenn tar for
gitt, kan oppleves som fremmed for de som nettopp har
kommet. Dette handler om alt fra kulturelle særtrekk til
politisk system, forhold til religion, velferdsordninger,
likestillingsidealer og likhetsideologi. Sett fra innsiden
oppleves vi kanskje ikke som så like, men sett utenfra
framstår Norge på mange måter som ”annerledeslandet”.
Manges forestilling om Norge er at vi er rike, vi bor
spredt, vi har gode velferdsordninger og vi er opptatt av
demokrati, likestilling og rettferdighet. Selv om bildet
over tid justeres, kan gapet mellom idealer og realiteter
skape frustrasjon. Det kan være vanskelig å vite hva man
har krav på, hva som forventes av egeninnsats, hvordan
de små og store systemene fungerer osv.
Det offentlige tjenesteapparatet skal gi et reelt likeverdig
tilbud til alle, uavhengig av hvilken bakgrunn tjeneste-
brukeren har. Et likeverdig tjenestetilbud vil si at;
• tjenestene skal være like gode for alle brukere
• det skal være like god tilgang til tjenestene
for alle brukere
• det skal være resultatlikhet for alle brukere
På Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) hjem-
mesider er det forklart nærmere hva dette skal innebære
i praksis. At tjenestene skal være like gode, betyr at kva-
liteten skal være den samme - uansett hvem brukeren er.
Dette forutsetter at de ansatte ser og forstår hver enkelt
brukers individuelle behov i forhold til de tjenestene som
ytes, og gjør sitt beste for å møte dem. Like god tilgjen-
gelighet innebærer at brukeren kjenner til hva tjenesten
går ut på og hva den har å tilby, hvor tjenesten er å finne,
hvordan den skal brukes og hva som kreves for å kunne
benytte den. Uten disse premissene er det ikke likeverdig
tilgang. Når det gjelder kravet om resultatlikhet, under-
strekes det at likeverdig behandling ikke er det samme