189 / 222
189
Kapittel 9.
Gode opplevelser
Begrepet «gode opplevelser» hentes ofte frem i forbindelse med omgang/opplæring/
behandling av funksjonshemmede. Det blir gjerne slik at man tenker at når det er
mange vansker, tilbakegang og frustrasjoner er det viktig å ha en målsetning om at
den funksjonshemmede skal ha en god hverdag.
Å ha det godt og ha gode opplevelser er jo et grunnleggende behov for alle mennesker
for å kjenne at man har et meningsfylt liv. Når begrepet trekkes spesielt frem i forhold
til funksjonshemmede, skyldes det oftest en tolkning, eller opplevelse fra personer i
omgivelsene om at det har oppstått en stagnasjon og tilbakegang i kroppslige og/eller
mentale funksjoner, og at mye av dette tilsynelatende ikke lar seg påvirke i stor grad
av vanlig medisinsk behandling eller stimuli.
Gode opplevelser kan tilknyttes mange områder:
Mestring
Å oppleve at man behersker noe, enten ved å vite at man kan eller endelig å klare
å utføre noe man lenge har øvd mot, gjør at selvtilliten øker. Det har gjerne som
konsekvens at en blir mer innstilt på å yte enda mer fordi man tror man kan. Dette er
i og for seg en av de grunnleggende betingelsene for god læring. Når sykdom utvikler
seg, vil det legge begrensninger på mestringsevnen. Hos personer med JNCL er det
innledningsvis i boka referert til mange ulike områder som rammes: Motorikk, sensorisk
kapasitet, indre organfunksjon, hukommelse, språk, samt utvikling av epilepsi og ulike
grader av psykiatriske symptomer. Konsekvensen av dette blir at mestringsevnen endres
og med tiden, reduseres. Da må man foreta en justering av den enkeltes læreplan og
daglige rammer, nettopp med henblikk på god mestring. Disse rammene skal på den
ene siden gi nok utfordringer på alle funksjonsområder, men også tilpasses så de ikke
gir mange opplevelser av å komme til kort. Spesielt på kommunikasjonsfronten er
dette krevende. Som poengtert mange ganger tidligere, krever tilrettelegging for god
mestringsevne svært god kjennskap til brukeren. Justeringer av aktivitets/læreplan må
involvere alle som er delaktige i utformingen, og ved store endringer også andre med
mer perifert forhold til vedkommende. Ved fritids- og uteaktiviteter kan tilpasning f.eks.
innebære å ta hensyn til nedsatt yteevne og tilpasse kravene deretter ved å regulere tid,
senke belastning eller endre strukturen i omgivelsene. Både ute og inne vil det relativt
tidlig i forløpet omhandle å endre undervisnings- eller tilnærmingsmetodikk, som
beskrevet under syns- og bevegelseshemning.