Barnevernrapport

del 1 | bakgrunn for studien

1.2. LIVSKVALITET HOS UNGE I

BARNEVERNINSTITUSJONER

Nanna Sønnichsen Kayed & Thomas Jozefiak

Som nevnt innledningsvis i rapporten har denne

forskningsstudien til formål å danne et bredt

bilde av hvordan ungdommer som er plassert i

barneverninstitusjoner har det. Med utgangspunkt i

tankegodset fra positiv psykologi er vi opptatt av disse

ungdommenes styrker og ressurser, og om de selv

opplever at de har det bra. Hos ungdom er livskvalitet

definert som en subjektiv opplevelse av velvære

(«well-being») og fornøydhet som ungdommen selv

evaluerer ut fra sine egne livserfaringer (Mattejat

& Remschmidt, 1998). Livskvalitet konseptet

består delvis av positive og negative følelser

knyttet til helse og ulike livsdomener, i tillegg

til en emosjonell tilstand som bestemmes ut fra

personlighetstrekk og temperament (Jozefiak,

Larsson, Wichstrøm, Wallander, & Mattejat, 2010).

I barnevernsammenheng bør livskvalitet være et

viktig mål, da det står sentralt i barnevernets arbeid

å identifisere barnas styrker, øke motstandsdyktighet

og prososial atferd. Dette er faktorer som henger tett

sammen med livskvalitet.

Ettersom flere unge i barnevernsinstitusjoner ser ut til

å ha dårligere psykisk helse enn normalpopulasjonen

(Egelund & Lausten, 2009; Ford et al., 2007; Iversen

et al., 2008; Kjelsberg & Nygren, 2004), trenger dette

ikke nødvendigvis å bety at ungdommene har dårlig

livskvalitet. Dette fordi psykiske lidelser og livskvalitet

er nært beslektede og delvis overlappende, men ikke

identiske begreper og dermed måler ulike fenomener

(Bastiaansen, Koot, & Ferdinand, 2005; Jozefiak,

Mattejat, & Remschmidt, 2012). Subjektiv livskvalitet

er avhengig av mange faktorer, både medfødte

disposisjoner, sårbarheter, potensialer, ressurser

og andre beskyttende faktorer hos ungdommen,

samt hvordan hver enkel ungdom blir møtt av

institusjonsmiljø, skole, annet fagpersonell, personlig

nettverk og opprinnelsesfamilie. Denne dynamikken

gjør at ungdommene kan ha ulike utviklingsforløp

(Sameroff, 2009) og ulike subjektive erfaringer.

Dessverre mangler det forskning på livskvalitet i

barnevernsektoren. Den subjektive komponenten

knyttet til en persons livskvalitet (Holte et al.,

2014; WHO, 1994) har ikke vært gjenstand for den

samme oppmerksomheten som for eksempel

psykososiale problemer (Jud, Landolt, Tatalias,

Lach, & Lips, 2013; Prosser & Corso, 2007). Vi har

kun funnet 7 artikler som tar for seg livskvalitet hos

ungdommer i barnevernet (Buttner, Petermann,

Petermann, & Rucker, 2011; Carbone, Sawyer,

Searle, & Robinson, 2007; Carroll, Duffy, & Martin,

2014; Damnjanovic, Lakic, Stevanovic, & Jovanovic,

2011; Damnjanovic et al., 2012; Davidson-Arad, 2010;

Van Damme-Ostapowicz et al., 2007). To av disse

(Damnjanovic et al., 2011; Damnjanovic et al., 2012)

var basert på det samme barnevernsmaterialet,

noe som reduserer antallet studier til 6. To av disse

studiene hadde svært små utvalg (N=84 og N=30)

(Buttner et al., 2011; Davidson-Arad, 2010), noe

som begrenser generaliserbarheten i resultatene.

Samlet sett viser resultatene fra disse 6 studiene

at barn i barnevernet har dårligere livskvalitet enn

barn i normalbefolkningen. Av de seks studiene vi

har funnet, er det kun 3 som tar for seg livskvalitet

hos barn som er plassert i barneverninstitusjoner

spesielt (Carroll et al., 2014; Damnjanovic et al., 2012;

Davidson-Arad, 2010). Kun to av disse studiene er

direkte sammenlignbare med vår studie:

• Damnjanovic et. al (2011, 2012) sammenlignet

216 barn og unge i fosterhjem og

barneverninstitusjoner i Serbia med

normalbefolkningen ved hjelp av instrumentet

Pediatric Quality of Life Inventory v.4 (PedsQLTM)

(22). Barna som bodde i barneverninstitusjoner

rapporterte signifikant dårligere livskvalitet

enn de som bodde i fosterhjem eller i biologisk

familie.

• I kontrast er det gjort en skotsk studie av Carroll

et al. (2014) der man ikke fant noen signifikante

forskjeller i livskvalitet mellom ungdommer som

bodde i barneverninstitusjoner og en kontroll

gruppe.

I disse to studiene ble det ikke brukt voksen

som sekundær informant for å gi et supplerende

perspektiv i tillegg til ungdommens perspektiv. Det

er velkjent fra livskvalitetsforskning at det kan være

stort sprik mellom ungdommenes selvrapport og

de voksens sekundær rapport avhengig av gruppen

man studerer, f.eks. om man studerer den generelle

ungdomsbefolkningen eller en klinisk populasjon,

og hvilken klinisk populasjon man studerer (Holte et

al., 2014). Selvrapport kan påvirkes av alder, psykisk

sykdom eller en for positiv selv-evaluering (Owens,

Goldfine, Evangelista, Hoza, & Kaiser, 2007). Voksne

som sekundær informanter kan også påvirkes av flere

faktorer, som for eksempel depresjon hos mor (Davis,

Davies, Waters, & Priest, 2008). I barnevernfeltet kan

problemet med foreldre som sekundær informanter

være enda mer komplisert, ettersom biologiske

foreldre eller fosterforeldre ikke alltid er tilgjengelige

eller passende som informanter (Prosser & Corso,

2007). Det mangler derfor forskning der reliable

mål på livskvalitet er rapportert av ungdommer

i barnevernet, og så vidt vi vet finnes det ingen

studier der ansatte på institusjonen har blitt brukt

som sekundær informanter. Davidson-Arad (2010)

illustrerte utfordringer knyttet til det å bruke multi-

informanter i forskning på livskvalitet hos barn i