Barnevernrapport

del 1 | bakgrunn for studien

1997) i et stort og representativt utvalg (N=732,

svarprosent , 95 %) av ungdommer som var 17

år eller eldre og i kontakt med barnevernet i

tre nordamerikanske stater. Av disse bodde 132

(18 %) i barneverninstitusjoner. For ungdom

i barneverninstitusjon var forekomsten av

diagnoser PTSD 19 %, depresjon 14 % og noen

form for rusmisbruk 10 %.

Ford og kolleger (2007) undersøkte 1543 barn

og unge mellom 5 og 17 år som ble tatt hånd om

av barnevernet ved hjelp av «Development and

Well-Being Assessment» (DAWBA). Blant disse

var det 279 som bodde i barneverninstitusjoner.

Resultatene viste at barn og unge i

barneverninstitusjon hadde den høyeste

forekomsten av psykiatriske diagnoser (71 %)

sammenlignet med unge i fosterhjem eller andre

plasseringsformer i regi av barnevernet.

Internasjonal forskning viser altså at forekomsten

av psykiske lidelser hos barn og unge i

barneverninstitusjoner ligger mellom 44 – 96 %.

Grunnen til at spriket i forekomst er så stort kan

skyldes ulik alder, bruk av ulike diagnostiske verktøy,

ulik fremgangsmåte (to-fase design eller ikke) og

ulike målgrupper. Det er i tillegg store forskjeller

mellom land i kultur, lovgivning, barnevernsystem,

psykisk helsevern, hvordan man tenker rundt hva

en barneverninstitusjon skal være, samt de sosio-

økonomiske forholdene til innbyggere. Man vil derfor

kunne forvente ulike forekomster av psykiske lidelser

hos barn og unge som bor i barneverninstitusjoner i

ulike land. Det er derfor viktig å ha klart for seg hva

som er funnet i internasjonalt forskning, men også

hva norsk forskning viser.

Generelt viser epidemiologiske studier i Norge at

forekomsten av psykiske vansker i den generelle

barnebefolkningen ligger lavt sammenlignet med

andre land (Bang Nes & Clench-Aas, 2011). Tidlig

trygg i Trondheim studien, som benyttet seg av

foreldreversjonen av CAPA (Child and Adolescent

Psychiatric Assessment), viste at forekomsten

av psykiske lidelser hos 4-åringer var på 7.1 %

(Wichstrøm et al., 2012). Barn i Bergen studien,

som benyttet seg av DAWBA, fant at 7 % av barn

mellom 8-10 år har psykiatriske lidelser som gjør

dem behandlingstrengende (Heiervang, Stormark,

Lundervold, Heimann, & Goodman, 2007). Dette er

2-4 ganger lavere enn hva ikke-nordiske studier

finner. Hvis man slår sammen alle typer psykiske

vansker/symptomer av en eller annen grad finner

man at 15-20 % av norske barn og unge vil oppleve

dette i løpet av oppveksten (Dybing & Stoltenberg,

2006). Det er til nå ikke gjort noen tilsvarende store

norske epidemiologiske studier, som Tidlig trygg

i Trondheim og Barn i Bergen, av barn som er

plassert i barneverninstitusjon og deres psykiske

helse. Det er likevel norsk forskning som viser at

det å være plassert utenfor hjemmet er forbundet

med økte psykiske vansker sammenlignet med

normalbefolkningen (Havik, 2007; Havnen, Jakobsen,

& Stormark, 2009; Holtan, Rønning, H., & Sourander,

2005; Lehmann, Havik, Havik, & Heiervang, 2013).

Ettersom disse studiene ikke kartlegger psykiske

vansker hos barn i barneverninstitusjoner har vi valgt

ikke å beskrive dem i nærmere detalj. Den eneste

undersøkelsen vi har funnet som undersøker psykisk

vansker hos barn og unge i barneverninstitusjoner

er gjort av Kjelsberg og Nygren (2004). De kartla

psykiske vansker/symptomer i totalpopulasjonen av

barn og unge som bodde i barneverninstitusjoner

i Oslo kommune ved hjelp av de standardiserte

spørreskjemaene Child Behavior Checklist (CBCL) og

Youth Self-Report (YSR)(Achenbach, 2003). Det var 25

hovedkontakter til barn mellom 4-18 år som fylte ut

CBCL og 155 barn i alderen 11-18 år som fylte ut YSR.

Resultatene viste at 68 % av barna og ungdommene

hadde psykiske vansker/symptomer.

Undersøkelser av forekomst av psykiske helseplager

blant barn i barnevernet indikerer at disse skulle

ha et langt større behov for bruk av helsetjenester

for slike plager enn annen ungdom (Bronsard et al.,

2011; Ford et al., 2007). Økt bruk av helsetjenester

er da også funnet i en rekke undersøkelser, primært

fra USA (Burns et al., 2004; Horwitz et al., 2012;

Petrenko, Culhane, Garrido, & Taussig, 2011), men

også fra Spania (Sainero, Bravo, & del Valle, 2014).

I de fleste tilfellene har disse undersøkelsene stort

sett tatt for seg barn i barne- eller sosialtjenesten,

ikke barn i omsorgstiltak eller institusjon. Vi vet

derfor lite spesifikt om tjenestebruken blant de

unge som er antatt å ha det største behovet, nemlig

de som er plassert i institusjon. Ett viktig unntak

finnes, i Spania viste en nylig publisert studie at ¼

av ungdom på barnevernsinstitusjon hadde mottatt

helsehjelp for sine psykiske vansker (Sainero et al.,

2014). Dette utgjorde en tredjedel av ungdommene

som scoret innen klinisk område på CBCL. Det er

videre all grunn til å tro at helsetjenestebruken vil

variere i forhold plasseringspraksis mellom land og

utformingen og tilgjengeligheten av helsetjenestene.

Det er derfor nødvendig å gjennomføre undersøkelser

i Norge spesielt for å kunne kjenne til situasjonen

for norske ungdommer. I en norsk undersøkelse,

«Dobbelklientprosjektet», ble brukere av barnevern

og psykisk helsevern for barn og unge (BUP) i Oslo

kartlagt for blant annet å kartlegge om hjelpebehovet

til disse barna og ungdommene ble dekket.

Resultatene viste at 80 % av barnevernsklientene med

et behandlingsbehov ikke fikk hjelp fra BUP (Nygren,

2000).