Last ned teksten som lydfil (mp3)

På 8. november 1852, kom 35 voksne og 22 barn til Kautokeino kirkested, der lensmannen Lars Johan Bucht ble overfalt og drept med sin egen kniv. En gruppe av kvinnene omringet handelsmannen Carl Ruth og slo ham i hjel. Etter dette, ble handelsbygningen der brennevin ble solgt brent ned, og presten og hans husfolk slått med pisk. Dette ble kalt Kautokeino-opprøret. 

Svært mange av kvinnene som deltok i opprøret blir dømt til tukthus, og sendt sørover til Trondheim for å sone. Elen Aslaksdatter Skum ble dømt til livsvarig straffearbeid på Tukthuset i Trondheim. I september 1854, kom hun til Tukthuset sammen med moren sin, Anne Sara.  På Tukthuset, skulle kvinnene få undervisning i norsk og religiøs omskolering og veiledning. Fengselspresten skrev at 5-6 år etter de kom til tukthuset, var Elen Skum svært motvillige til å la seg undervise og hadde gjort lite framgang i å lære norsk. I en annen kilde fra 1861, overinspektørens brev, kommer det fram at hennes vanskeligheter med språket hadde sammenheng med at hun hadde dårlig hørsel. 

Innen 1864 var de fleste fangene sluppet fri. I 1864, behandlet høyesterett spørsmål om de seks gjenværende kvinnelige fangerne ved tukthuset. Alle unntatt Elen ble benådet og løslatt, inkludert moren hennes, Anne Sara. Elen sonet alene i 3 år etter det, og i 1867, ble hun også benådet og løslatt av Høyesteretten og kunne dra hjem til Kautokeino.