30 / 180
26
Lære for livet
Jeg blir sittende slik og lar meg lede av situasjonen og stemningen. Det skjer ikke
så mye. Vi er bare sammen. Uten ord. Uten at du ser meg, men likevel sammen.
Hva føler du? Hva tenker du på? Når du løfter hodet og vender deg mot meg,
opplever jeg at du deler din verden med meg. Ofte virker du litt trist og tankefull.
Andre ganger er du glad og full av liv. Når jeg opplever disse øyeblikkene av sam-
menkopling, kjenner jeg behovet for å dele mine egne tanker med deg. Fortelle deg
hvordan det er å sitte her og lengte etter at du skal se meg, men det blir for vanske-
lig. For komplisert å få bekreftelse på om du er med eller ikke.
Jeg har lyst til å fortelle deg at jeg ofte må gjøre valg på dine vegne. Valg som er
basert på min oppfatning om hva du vil. Hvor ofte tar jeg feil? Hvordan opplever
du å bli styrt av meg på denne måten? Jeg lever jo i troen på at vi to vil det samme.
At du skal ha det så bra som mulig. Så lenge som mulig. Men hvordan kan jeg
være trygg på at jeg tolker dine signaler riktig? Vil jeg være i stand til å forstå når
du vil noe annet? Vil jeg forstå når din tilværelse blir uutholdelig? Når du har fått
nok av livet. Og hva kan jeg i så fall gjøre med det?
En av alle, en av oss?
Her jeg sitter og holder deg i hånden og ser på deg, er dette ting vi ikke kan snakke
sammen om. Likevel har jeg en klar formening om at du også har masse tanker
om det samme, som du gjerne skulle ha hørt min mening om. Men du kan ikke.
Noen ganger er det likevel slik at jeg tror jeg hører de tankene du forsøker å sette