Les mer om forskningsprosjektet.

Grunnskolen er sentral i formingen av hva befolkninga kan og i synet på hva befolkninga bør kunne. Grunnskolen som kunnskapspolitikk handler om etableringa av og kampen om hva som skal være allmennkunnskap i skolen og i samfunnet. Fra etableringa av felles niårig skole i 1974 har læreplandokumentet fag- og timefordelinga vært et sentralt styringsverktøy for å styre skolens kunnskapsinnhold og sette grenser for hvilken kunnskap som skal være felles for alle. Dokumentet styrer opplæringas omfang, skolens fagkrets og fagenes timetall. Fra 1974 til i dag har fag- og timefordelinga for grunnskolen blitt revidert 21 ganger. Disse revisjonene og politikken bak revisjonene er det empiriske grunnlaget for avhandlinga som har problemstillinga på hvilke måter har fag- og timefordelinga styrt skolens kunnskapsinnhold og forma samfunnets syn på allmennkunnskap fra 1974 til 2016?

Se for øvrig elisedjupedal.no.

Publikasjoner relatert til prosjektet:

Djupedal, E. F. (2022). På skuldrene til de minste: timefordelinga som verktøy for å skape framtida. Nytt norsk tidsskrift, 39(1).

Farstad Djupedal, E. (2021). Da yrkesfag forsvant fra ungdomsskolen: allmenndannelsens politikk. Arr: idéhistorisk tidsskrift, 22(3-4).
 

Prosjektledere: Stine H. Bang Svendsen og Kris Kalkman

Dette er et forsknings- og utviklingsprosjekt som har som formål å utvikle forskningsbasert intervensjon på norsk lærerutdanning for å øke suksessen til studenter med innvandrer-/etnisk minoritetsbakgrunn. Forskningsprosjektet er i samarbeid med DMMH og skal se på studenter med minoritetsbakgrunn sin motivasjon og erfaringer med lærerutdanning på NTNU og DMMH.

Oppvekst i rurale strøk: barndom, skole og ungdommers framtidsorienteringer

I dette prosjektet ønsker vi å få kunnskap om bygdeungdoms framtidsorienteringer. Prosjektet tar utgangspunkt i nyere utdanningspolitiske føringer som går i retning av større krav til akademiske kunnskap, og hvor den praktiske kunnskapen i større grad kommer i bakgrunnen. Kan dette skape et misforhold mellom utdanningspolitiske krav og føringer og bygdeungdommens ønsker og muligheter? Og hva betyr dette for lokalsamfunnet?

Et overordnet utdanningssosiologisk spørsmål i denne sammenheng er om utdanning er frigjørende for alle, eller om dagens utdanningspolitiske kontekst først og fremst tar utgangspunkt i de muligheter og krav som ligger i urbane strøk? Vi ønsker å løfte fram ungdommens stemme i deres framtidsorienteringer og framtidsmuligheter. Hvordan erfarer ungdom skolen, og hvordan orienterer de seg når det gjelder utdanning og framtidig arbeidsliv?

Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom DMMH og NTNU.

Les mer om prosjektet.

Skolen som arena for hverdagsintegrering av elever med flyktningbakgrunn er et prosjekt der fokus er på ungdommers hverdagsintegrering, deltakelse i og identifisering med skolens fellesskap, og evt. erfaringer som preges av opplevd segregering fra majoritetsungdom med bakgrunn i fattigdomsproblematikk. Prosjektet er et samarbeid mellom forskergruppene Utdanningspolitikk, mangfold og ulikhet (ved Institutt for lærerutdanning, NTNU) og Worldviews (Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU). 

Prosjektet startet våren 2021 og fikk i 2022 strategiske midler av ILU.

Formålet med tidlig innsats er å legge til rette for inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO og å sikre at elevene har gode grunnleggende ferdigheter for å ha bedre muligheter for å gjennomføre videregående opplæring. Gjennom å være tett på og gjennom å bringe kompetanse nærmere elevene er målet å være bedre rustet til å møte mangfoldet blant barn og elever (St.meld 6, 2019-2020).

I sammenheng med tidlig innsats trådte bestemmelsen om intensiv opplæring i kraft høsten 2018. Intensiv opplæring er ment å være en del av den ordinære tilpassede opplæringen og skal være en kortvarig og målrettet innsats fra skolen i lesing, skriving og/eller regning for elevene som har behov for det. Målet er at elever som trenger det, raskt skal få egnet støtte og oppfølging slik at problemene ikke får mulighet til å utvikle og forsterke seg videre i opplæringsløpet. Som ledd i å avdekke elevers vansker finnes det både obligatoriske og frivillige kartleggingsprøver i lesing, regning og engelsk som er laget for elever fra 1.-3- trinn. Kartleggingsprøvene skal hjelpe skolene og lærerne å finne de elevene som trenger ekstra hjelp i løpet av de første skoleårene.

Kommunene har plikt til å tilby intensiv opplæring til elever som henger etter i lesing, skriving og/eller regning på 1.–4. trinn, men den gir ikke korresponderende rettighet til eleven. Den skiller seg dermed fra, men grenser mot, rettigheten om spesialundervisning. Det som skiller § 1.4 om intensiv opplæring fra §5.1 om retten til spesialundervisning, er at elever som mottar intensiv opplæring ikke skal ha avvik fra kompetansemålene i læreplanverket. Det legges ingen føringer for hvordan intensiv opplæring skal gjennomføres. Det er et mål å legge til rette for inkluderende undervisning, men opplæringen kan også gis utenfor den ordinære klassen og som eneundervisning om det vurderes hensiktsmessig for eleven.

I lærerutdanning er ulike agenter og kunnskapsformer involvert. De siste tiårene har det vært økende politisk interesse for den praktiske opplæringen i lærerutdanningen og for å øke effektiviteten og kvaliteten i utdanningen. Dette har ført til et tiltagende søkelys på de ulike kunnskapsformene; forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap, og agentene som er involvert i utdanningen; veiledere som jobber på universitetet og i skolen, og studentene. Den siste strategien, Lærerutdanning 2025, uttrykker en intensjon om å bringe sammen forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap, å øke fokuset på forskningsbasert kunnskap, og å stryke samarbeidet mellom universitet og praksis. For å realisere disse intensjonene har mer fokus blitt rettet mot veiledning av studentene i praksis. En realisering av disse intensjonene vil bety endrede grenser mellom agenter og kunnskapsformer, noe som også innebærer endrede maktrelasjoner. Det er derfor vanskelig å forutse hvordan disse endrede relasjonene vil ha betydning for hvordan kunnskap forhandles i veiledning av studentene i praksis. Av den grunn ønsker denne studien å utforske relasjonen mellom det utdanningspolitiske feltet og veiledning av studentene i praksis gjennom følgene problemstilling: Hvordan forhandles kunnskap mellom agenter i veiledning i en norsk lektorutdanning?

Den pedagogiske anordningen er en teori presentert av Basil Bernstein som viser hvordan kultur er skapt, reprodusert og endret gjennom utdanningssystemet. Teorien om den pedagogiske anordningen forklarer hvordan politikk er realisert i praksis og er derfor anvendt som teoretisk og metodologisk rammeverk for å utforske hvordan veiledning av studentene i praksis er strukturert og konstruert i denne rekontekstualiserings prosessen. Teorien gjør det mulig å utforske hvordan fordeling av makt og kontrollrelasjoner er forhandlet i veiledning gjennom dens agenter, universitetsbaserte og skolebaserte veiledere og studenter. På denne måten utforskes det hvem som setter premissene i veiledningen og hva som kjennetegner kunnskapen som er forhandles. Studien er derfor forankret i policy forskning og utforsker hvordan utdanningspolitikk er relatert til veiledning av studentene i praksis.

Veiledning i lektorutdanningen er strukturert gjennom samtaler i praksis, kjent som veiledningssamtaler og praksisbesøk. De to første artiklene utforsker veiledningssamtalene og den tredje artikkelen praksisbesøket. I den første artikkelen er forskningsspørsmålet: Hva kjennetegner veilederrollen i veiledningssamtaler i en norsk lektorutdanning og hvordan har de ulike veilederrollene innflytelse på studentrollen? Funnene viser at veilederne bruker ulike former for kontroll i samtalene som former tre ulike roller: en aktiv, direkte og mangfoldig veilederrolle. De ulike rollene har ulik innflytelse på studentrollen, hvor en aktiv og direkte veilederrolle former er mer reaktive studentrolle og en mangfoldig veilederrolle en mer aktiv studentrolle. I tillegg diskuterer artikkelen veilederens autonomi til å definere sin egen rolle som veileder i forhold til innføringen av mentorutdanning.

I den andre artikkelen er det reist to forskningsspørsmål: (1) Hva kjennetegner innholdet som er diskutert i veiledningssamtalene i en norsk lektorutdanning og hvordan er det forhandlet? (2) Hvordan er innholdet relatert til de utdanningspolitiske intensjonene om økt fokus på forskningsbasert kunnskap og tettere samarbeid mellom universitet og praksis? Funnene i artikkelen viser at veilederen kontrollerer hva som diskuteres i samtalene, og at det som er mest diskutert er praktiske spørsmål og i mindre grad faglige spørsmål. Funnene viser videre at veilederen velger hvilke kriterier som bestemmer det som diskuteres og at innholdet i liten grad er relatert til læringsutbyttebeskrivelsene i de nasjonale retningslinjene for lektorutdanningen. Artikkelen gir derfor perspektiver på veilederens autonomi i forhold til de utdanningspolitiske intensjonene om tettere samarbeid mellom universitet og praksis, og økt fokus på forskningsbasert kunnskap.

Den tredje artikkelen utforsker praksisbesøket og stiller forskningsspørsmålet: Hvordan beskriver de skolebaserte veilederne og studentene praksisbesøket i en norsk lektorutdanning? Funnene beskriver at de universitetsbasert veilederne kontrollerer det som diskuteres i praksisbesøket og at studentene gjennomfører en forestilling for å få bestått vurdering i praksisbesøket. Artikkelen viser også hvordan denne samtalen representerer et møte mellom ulike kunnskapsformer, noe som skaper både muligheter og utfordringer. Derfor diskuteres det hvordan de utdanningspolitiske intensjonene om å skape en forskningsbasert utdanning tett på praksis kan skape spenninger mellom de ulike kunnskapsformene.

Samlet viser de tre artiklene hvordan de utdanningspolitiske intensjonene er reflektert i hvordan kunnskap er forhandlet mellom agentene i veiledning. Teorien om den pedagogiske anordningen relaterer det utdanningspolitiske feltet til en pedagogisk praksis som veiledning er. Teorien er derfor brukt til å vise hvordan fordeling av makt og kontrollrelasjoner strukturerer og konstruerer hvilke politiske intensjoner som er realisert av de involverte agentene. Som et resultat av dette gir artiklene perspektiver på forholdet mellom universitet og praksis, og hvordan rollene som veileder og student kan forstås i lektorutdanningen.

Publikasjoner i forbindelse med studien:

Merket, M. (2022). An Analysis of Mentor and Mentee Roles in Norwegian Teacher Education. Mentoring & Tutoring: Partnership in Learning. 30 (5), 524-550.

Merket, M. (2022). Collaboration between University and Practice in Teacher Education: An Analysis of Power and Control in Mentoring Dialogues. Australian Journal of Teacher Education, 47(8), 5.

Merket, M. (2022). Assessment Dialogues in Mentoring in Norwegian Teacher Education: Tensions Between Different Forms of Knowledge. Knowledge Cultures, 10(1), 22-44.

Merket, Monika. (2022) Mentoring in a Norwegian Integrated Teacher Education Program: An Analysis of Power and Control between Agents. NTNU open. Doktorgradsavhandling.

Innhold kommer senere.

Markedsliberalistiske ideer har siden 2000-tallet satt sitt preg på norsk grunnskole, om enn ulikt i ulike kommuner. I Oslo kommune introduserte man kombinasjonen av fritt skolevalg, stykkprisfinansiering, offentlig publisering av resultater på skolenivå og resultatstyring. Gjennom disse virkemidlene har Oslos offentlige grunnskoler blitt satt i en situasjon hvor de konkurrerer om elever, ressurser og resultater. I boken tematiseres forholdet mellom politiske intensjoner knyttet til markedsrettingen og realisert politikk. Med bakgrunn i intervjuer med rektorer, lærere og en gruppe foreldre gir boken et forskningsmessig bidrag som belyser hvordan konkurransen preger rektorenes og lærernes arbeid, samt foreldres samspill med skolene. Konkurransen preger skolenes elevsammensetninger, rammebetingelser, maktforhold, og kunnskapsmessige og pedagogiske prioriteringer. Med bakgrunn i informantenes beskrivelser hevder forfatterne at sentrale verdier som har ligget til grunn for fellesskolen utfordres gjennom konkurransen og derigjennom skolen som arena for sosial integrering.

Bjordal I. & Haugen. C. (2021). Fra fellesskole til konkurranseskole. Markedsretting i grunnskolen – politiske virkemiddel og lokale erfaringer. Universitetsforlaget. 

Sentrale publikasjoner: Se Cecilie Haugen og Ingvil Bjordal.