Birkebeinerrittet lørdag 28.august 2004

Bård Brørs rapport:

Jeg tok oppstilling i andre rekke bak mållinja sammen med Dag. Han kunne peke ut Bjørn Arvnes (mangeårig klassevinner, han hadde en oransje sekk) for meg. Hjalmar Duklæt (Gauldal) stod der også, han kjente jeg fra før. Jeg regnet med at dette var folk jeg burde forsøke å holde et øye med.

Etter starten gikk det i overkommelig tempo oppover bakkene fra Rena, og det var bra med tanke på at oppvarmingen hadde vært både litt for knapp og litt for lenge siden. Etter første tidtaking lå jeg godt framme i en gruppe på 5 - 6 sammen med de to sistnevnte herrer. To mann hadde seget litt fra oss andre, og Arvnes begynte å organisere innkjøring av disse.

Utbryterne var innkjørt da vi kom inn på kjerrevegen etter Skramstadsetra. Omtrent på det høyeste punktet her kom jeg i god fart i venstre spor da en av de innkjørte plutselig skiftet fra høyre til venstre spor akkurat da jeg passerte. Jeg ble presset utfor, og befant meg like etter flygende gjennom lufta med beina i været. Jeg landet mykt i lyngen, uskadd, og løp tilbake til sykkelen. Jeg registrerte at det var flere som hadde gått i bakken, men så ikke hvem.

Den tekniske unnakjøringen som begynte like etter gikk litt over stokk og stein. Det gikk ikke særlig fort, men jeg unngikk i alle fall å velte på nytt. Da jeg kom på jevnere underlag igjen tråkket jeg på for å ta igjen folk med oransje sekker foran meg i løypa. Jeg passerte 2 - 3 stykker, men ingen av dem var Arvnes.

På gåpartiet etter Djuposet valgte jeg først høyre sti-alternativ men skiftet fort til venstre (det gikk en sti mellom) da jeg så at det var mindre trafikk der. Terrengpartiet gikk greit, og jeg fikk syklet der mange gikk selv om det var vått og sleipt. Ute på vegen igjen kom jeg i en gruppe på fire, der de fleste hjalp til å dra. Vi prøvde å holde farten oppe best mulig på det tunge og sugende føret.

Omtrent midtveis skulle jeg begynne å forsyne meg med drikke fra flaske nummer to, men det viste seg at denne hadde falt av, trolig i velten. Siden prøvde jeg uten hell å tigge vann på mange av drikkestasjonene, men disse var trolig satt opp for eliteklassen og jeg ble høflig avvist. På de ordinære stasjonene var det ingen som holdt fram drikke, og folk var henvist til å forsyne seg selv fra bordene. Dette torde jeg ikke bruke tid på av frykt for å miste følget mitt. Jeg trøstet meg med at temperaturen var lav og at jeg umulig kunne ha svettet særlig mye.

Venstre girsjalter meldte pass et stykke før bakkene opp mot Storåsen. Det var nok den konstante spruten av skitt og sand som gjorde utslaget. Kjedet ramlet ned på det midterste drevet, og slepte mot framgiret. Her ble det heldigvis liggende, og jeg klarte å holde følge med de andre med å vekselvis innta egg-stilling, ligge på hjul, eller tråkke frenetisk der farten tillot det.

På den siste asfaltstrekningen (Sjøsetervegen) falt kjedet plutselig ned på det minste drevet, og jeg kunne bare se på at følget mitt (nå med stor hale) forsvant. Dette var uholdbart, og jeg bestemte meg for å stoppe og prøve å låse framgiret på det største drevet. Dette klarte jeg etter en stund å få til med hjelp av en kvist fra vegkanten som jeg kilte inn i parallellogrammet på giret. Bingo!

Nå kjørte jeg for å ta igjen det tapte, og tok igjen én av de fire jeg hadde hatt følge med (Alf Hansen) slik at jeg kom inn på en sjuendeplass. Jeg traff Hjalmar i målområdet. Det viste seg at han også hadde vært med i velten, og han hadde hele tiden vært bak meg og ikke foran slik jeg trodde.

Det var altså noen forviklinger i mitt niende Birkebeinerrittet, og kanskje derfor dét jeg kommer til å huske best sammen med det første. Det var inspirerende å kunne holde følge med de beste såpass langt. Ikke var jeg spesielt sliten etterpå heller, og følte at dagsformen hadde vært god.

Bård

PS: Girproblemet viste seg å skyldes at wiren var avslitt inne i skifteren. Wiren burde ha vært skiftet ut for lenge siden. Dempegaffelen låste seg underveis og begynte å banke og bråke, trolig på grunn av manglende vedlikehold (mer eller mindre neglisjert i to år, bruksanvisningen anbefaler service to ganger i året). Under sykkelvasken konstaterte jeg at trinsene på bakgiret som jeg hadde skiftet for en tid siden (av merke Tacx og uten kulelager) hadde tatt inn skitt og spesielt den ene roterte utrolig tregt. De skal byttes med en type som har forseglede kulelager.