|
|
NTNU-BIL Bedriftsidrettslaget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet |
| ntnubil.no Postboks 8900, 7491 Trondheim |
Nr Etternavn Fornavn Klubb Sluttid Tid 1 Tid 2 Tid 3 Tid 4 Merker Klasse:M25 Menn 25-29 år Maksimaltid 3.44.18 66 Kvennås Øyvind Sintef BIL 3.18.21 29.26 1.20.15 1.54.10 2.41.31 1 353 Andersen Lars Helge NTNU BIL 3.50.41 36.04 1.30.46 2.07.12 3.10.36 0 514 Wittner Otto NTNU BIL 4.11.12 36.42 1.34.37 2.15.13 3.25.51 0 Klasse:M30 Menn 30-34 år Maksimaltid 3.39.39 303 Johansson Lars PFI, NTNU BIL 3.30.11 31.16 1.25.07 1.59.42 2.50.46 1 1012 Roksvåg Kjell O. NTNU BIL 4.20.39 40.28 1.59.49 2.39.22 3.39.20 0 Klasse:M35 Menn 35-39 år Maksimaltid 3.37.50 573 Andersen Eivind Olav Sintef BIL 3.48.26 36.43 1.30.42 2.09.00 3.07.33 0 789 Saastad Ole Sintef BIL (Oslo) 4.03.35 38.18 1.35.52 2.17.00 3.22.14 0 795 Moe Størker NTNU BIL 4.03.48 37.12 1.37.05 2.14.23 3.20.54 0 Klasse:M45 Menn 45-49 år Maksimaltid 3.48.36 6 Mikkelsen Arne NTNU BIL/TVK 3.06.47 28.02 1.11.57 1.43.34 2.30.35 1 Klasse:M50 Menn 50-54 år Maksimaltid 4.02.18 34 Brørs Bård Sintef BIL 3.26.36 30.50 1.24.51 1.58.18 2.48.52 4Arrangørenes nettsider/resultatlister: [Hovedside] Klikk på "Resultater" etc.
Jeg sov godt, og etter en solid frokost på Barneskolen syklet jeg ned til Rena der jeg leverte bagasjen på lastebil og dro nordover på oppvarmingstur. Ved bredden av Glomma stoppet jeg for å vanne min faste bringebærbusk. Etterpå fant jeg ut at jeg skulle pumpe framdekket litt ekstra, fordi det har latex-slange og lekker jevnt og trutt, men mini-pumpa fungerte ikke særlig bra og det kom mer luft ut enn inn. Plutselig for all luften ut! Innfestingen av ventilstammen i selve slangen hadde løsnet på grunn av all riksingen. Heldigvis hadde jeg kjøpt en reserveslange i en av salgsbodene kvelden før. Jeg skiftet i full fart, pumpet i så mye luft som jeg klarte med den elendige pumpa, og syklet til bensinstasjonen på Rena der jeg pumpet ferdig til 55 pund. Etterpå rakk jeg å kjøpe en ny reserveslange før jeg ubeskjedent stilte til start bakerst i "fortere enn 3.15" gruppa.
Etter start holdt jeg følge med tetgruppa for å se hva som skjedde. Det gikk forbausende rolig opp de første bakkene og innover de slake partiene, men da bakkene ble brattere ble det for slitsomt og jeg måtte slippe. Likevel lå jeg bra an (ca nr 20?) da jeg nådde gå-partiet. Her ble jeg etter hvert "forbigått" av mange, de krølte forbi på alle kanter, og jeg var glad da jeg til slutt kunne krabbe opp på sykkelen igjen og ta pedalene fatt.
Etter Stangvollen begynte jeg å sykle lagtempo med to andre, og det ballet på seg etter hvert slik at vi var 7-8 stykker. En av syklistene var et organisasjonstalent og prøvde å få istand en "mølle". Etter hvert begynte det å fungere sånn noenlunde, selv om forholdene ikke var de beste med mye sykkeltrafikk og motbakker. Det var i alle fall interessant, og hjalp nok i motvinden. Formasjonen gikk i oppløsning i stimen ved en av matstasjonene, det må ha vært ved Kvarstaddammen. Primus Motor for mølla syklet fra meg opp bakkene til Aksjøen.
Fra toppen ved Sjusjøen og inn til mål gikk det greit, og jeg kom inn på tiden 3.26.36, som er en forbedring på 13-14 minutter fra i fjor. Framgangen skyldes nok mer trening (mindre terrengtrening, men til gjengjeld 270 mil på landevei inklusive Styrkeprøven) og at jeg lot det stå til i de "tekniske" unnabakkene denne gangen. De tidligere årene har jeg vært plaget med krampe i leggene, men det merket jeg ikke noe til denne gangen. Årets arrangement var prikkfritt etter det jeg kunne se. Stemningen var god, og været flott. Vannet i dusjen i var kaldere enn noensinne (det var noen som hadde dusjet før meg) men hva gjør vel det?
Bård Brørs
Geir hadde meldt om å være tilskuer/supporter i første del av løypa, så jeg måtte i denne sjarmøretappen legge meg langt framme. Geir kunne da også observere meg som nr. 2 opp den første bakken fra Rena. Ukjent med løypa hadde jeg forut for start lagt oppvarmingen til de første 9 km av løypa, så jeg visste at det ikke var noen krappe stigninger, og jeg holdt meg i tetfeltet. Skiltet "spurtpris" like før matstasjonen på Skramstadsætra fikk meg til å forsere en smule og være den første til å passere den elektroniske meldeposten (selv om spurtpriser er forbeholdt eliteklassen.)
I de påfølgende utforbakkene i terrenget er det gunstig å være langt framme. Vi hadde alt nå tatt igjen de bakerste i startpulja foran (20 min). Jeg la meg derfor bak de to i teten som høyrøstet kauket "høyre" slik at høyre del av vegen ble rimelig blåst for syklister, og jeg la meg i dette dragsuget. Her var det fordel med en viss utfortrening, for fort gikk det. Før vi visste ordet av det var vi inne i "skogen" med trilling og løfting av sykkel. Stien deler seg i to, og jeg hektet meg på disse to fra startpulja mi. Man må virkelig stresse for å henge med og komme forbi andre. Etterhvert ble maset for stort og pulsen for høy og jeg mistet kontakten med disse to. Men ved ved utgangen av skogen ble jeg innhentet av en riktig vågal syklist i slutten av 40-årene, og vel ute på åpen veg fikk jeg kontakt med ham. Vi var enige om å jobbe sammen og mente vi hadde 2-4 fra klassen vår foran oss.
Før matstasjonen på Kvarstaddammen ble vi innhentet av en ny spreking, farten økte noe. Motbakkene var ikke av den lange typen, men korte og intense, og de dukket stadig opp. Når vi nærmet oss "Rosinbakken" var syra i beina for plagsom til å holde følge. Været var strålende, men grusvegen var sugende av fuktighet og motvinden begynte å melde seg. Likevel, inspirert av alle syklistene med lavere hastighet, holdt jeg koken rimelig bra oppe. Selv om det er tusenvis av syklister på vegen, er det som å sykle et eget løp for hver pulje (klasse). Enkelte prøvde å henge seg på, men det holdt bare 1-200 meter. I motvinden ventet jeg på å bli innhentet av felt (i egen klasse) bakfra. Men når jeg nådde det høyeste punktet og Sjusjøen var jeg fortsatt aleine. I utforbakkene la jeg meg i hockeystilling og kom opp i en registrert maksfart på 73 km/t. Det er påfallende hvor lite aerodynamikk mange syklister kjenner til. Jeg for forbi smågrupper på 2-4 stk. For å utnytte litt av dragsuget bedrev jeg tidvis slalåmkjøring mellom disse.
Utforkjøringene består for det meste av god (asfalt)veg, men med et bratt og steinete parti. Skulle jeg holde unna de bak var det bare å stå på. I motvind på Sjøsetervegen gikk det derimot tungt, men snart var vi gjennom Birkebeinerstadion. Avslutningen likte jeg ikke; "ballettbakken" er forsåvidt grei, men deretter var det krappe svinger i lausgrus rundt hesteskoen i Lysgårdsbakken, inn i skogen på sti med håpløse muligheter å passere, utfor en trang bakke, 120 graderssvinger og en bratt, provisorisk bro der flere stoppet opp like før toppen. Med mange svært slitne syklister med kamp mot både andre og maksimaltiden, burde avslutningen vært noe sikrere med bedre anledning til forbikjøring. Eliteklassen har en enklere innkjøring til mål.
Elektronikken pep meg i mål på 3:06:47 og en 6.plass i klassen. Sekken ble kontrollert (alle sekker ble kontrollert, 300 ble tatt med for lett sekk!) og vi toget inn i Håkons hall til merker, bagasje, drikke og en treg resultatservice. Størker hadde jeg ikke sett i løypa. Jeg kom 3 min for seint, gratulerer Størker! Og jeg ble straffet med enda en grad lavere dusjtemperatur.
Det vellykkede transportopplegget har Størker beskrevet. Man bør også lese hans ettertanker som jeg er fullt enig i. Det kan ikke være løypa/traseen som gjør at dette arrangementet trekker 10000 syklister. Mer landevei enn terreng, vi har bedre terrengtraseer i Trøndelag (bla. Markathrillern) og skikkelig terrengritt finner man i kortere rundbaneløp. Men det er litt av et sirkus, og at Birkebeineren er godt kjent gjennom skirennet gjør at folk tiltrekkes. Jeg stiller kanskje opp neste år. Men når Størker i sin rapport annonserer et ambisjonsnivå under 4 timer neste år, må også jeg legge meg i hardtrening...
Arne
Sykkelgruppas nettside
NTNU-BILs hovedside.