Basic HTML Version
77
Men et godt rykte forplikter også. Når Røde Kors nyter stor anerkjennelse, skaper dette
forventninger. Testen på om Røde Kors lever opp til disse forventningene (og
forestillingene) er det som skjer i praksis – både internasjonalt, nasjonalt og lokalt.
Flyktningguiden befinner seg i et skjæringspunkt mellom det nasjonale og det lokale.
Som ordning er Flyktningguiden nasjonal, men det praktiske arbeidet foregår lokalt.
Her ser vi utfordringer. På den ene siden er det viktig å sikre gjenkjennbarhet.
Flyktningguiden bygger på et sett av verdier, og det er lagt klare føringer på hvordan
relasjonen flyktning - guide skal være. På den andre siden er det viktig å ta hensyn til
lokale forhold. En stor kommune har andre forutsetninger (og begrensninger) enn en
liten kommune. Og – en kommune der det er en sterk og aktiv lokalforening i Røde Kors,
har andre muligheter enn en kommune der lokalforeningen kanskje ikke fungerer så
godt. Kommunens innsats på integreringsfeltet kan også være en joker i dette arbeidet.
Selv om alle flyktninger etter innføringen av introduksjonsloven i 2004 har krav på et
tilpasset introduksjonsprogram der det også er anbefalt å samarbeide med frivillige
organisasjoner som for eksempel Flyktningguiden, varierer det hvordan dette
samarbeidet fungerer i praksis.
Det er med andre ord en rekke forhold som gjør at Flyktningguiden fremstår som
forskjellig fra kommune til kommune. For Røde Kors som organisasjon blir det derfor
viktig å avklare hvor mye lokal variasjon som tåles før dette setter gjenkjennbarheten på
prøve. Er det for eksempel greit å åpne for at målgruppen for Flyktningguiden utvides til
også å omfatte arbeidsinnvandrere, familiegjenforente, asylsøkere eller papirløse? Og i
forlengelsen av dette – er det innenfor det akseptable å gjøre Flyktningguiden til en mer
gruppebasert ordning der en eller flere guider forholder seg til en gruppe i stedet for å
basere seg på en-til-en-relasjoner? Samtaler med ansatte både lokalt og sentralt i Røde
Kors viser at holdningene varierer. Alle vi har snakket med understreker at det må være
rom for lokal tilpasning, men det er variasjoner i meningene rundt hvor grensene bør gå.
Forholdet mellom autonomi og sentral styring er en gjenganger i store organisasjoner.
Det er derfor ikke overraskende at det er ulike oppfatninger på dette punktet. Vi ser en
tendens til at jo større den lokale aktiviteten er, jo mer ønsker man selv å bestemme
innhold og retning. Et eksempel på en lokalforening med stor aktivitet i Flyktningguiden
er Oslo Røde Kors, som på ett vis representerer én lokalforening, samtidig som hver av
de 15 bydelene i Oslo både har flere innbyggere og flere flyktninger enn de fleste av
landets kommuner. Ut fra dette kan det vurderes som rimelig at Oslos stemme blir tillagt
større vekt når det skal tas beslutninger om hvordan Flyktningguide-ordningen skal
praktiseres. Tilsvarende kan en liten lokalforening i en kommune med få flyktninger
mene at det er de som er best i stand til å vurdere hvordan både rekruttering,
kompetanseoppbygging og organisering bør være hos dem – ut fra et resonnement om
at det er de som kjenner de lokale forholdene best.